alt

Store mengder trekkfugler passerer frem og tilbake over Nordsjøen vår og høst, mellom hekkeplassene i Skandinavia og overvintringsområdene på De britiske øyer, Kontinentet eller enda lenger sør. Fuglene trekker på bred front langs en NØ–SV-akse. Utsiras beliggenhet i dette havområdet burde gi grunn til å anta at hovedtrekkretningen til fuglene som observeres på øya gjenspeiler hovedbevegelsesretningen i havområdet: fra SV til NØ om våren og fra NØ til SV om høsten.

Mitt feltinntrykk har imidlertid vært at de fleste fugler som slår seg ned på Utsira ankommer i NV og beveger seg mot SØ, altså på tvers av den antatt mest logiske retningen. Dette gjelder ikke bare om høsten, men faktisk også om våren.

Ettersom det aldri har vært foretatt noe dedikert studium av hvordan fugler ankommer og beveger seg på Utsira, har jeg sett på fordelingen av nyankomne trekkfugler og deres eventuelle bevegelsesretninger, for å undersøke hvorvidt dette danner et mønster som understøtter feltinntrykket.

 

Den logiske bevegelsesretningen

Det har lenge vært kjent at skandinaviske trekkfugler overvintrer på motsatt side av Nordsjøen. Man trodde tidligere at fuglene under trekket i hovedsak valgte å holde seg over land ved å følge kystlinjen i størst mulig grad, men da man begynte å studere trekket med radar etter Den annen verdenskrig, fikk man bekreftet at det regulært pågikk et massivt trekk tvers over Nordsjøen (Fig. 1) (Lack 1960, 1963).

alt mce_tsrc=images/stories/fig1.jpg

 

Fig. 1. Trekket av skandinaviske spurvefugler over Nordsjøen. Hvite piler indikerer hovedtrekkretning om våren, mens de sorte indikerer tilsvarende om høsten (fritt etter Lack (1960, 1963)). The migration of Scandinavian passerines accross the North Sea. The main directional movements are indicated with white (spring) and black (autumn) arrows (based on Lack (1960, 1963)).

 

Fra de første ornitologiske høstundersøkelsene fra Utsira på 1930-tallet, nevnes det at fuglene ble sett trekkende i stor høyde på vei vestover, og at de da ofte ble observert «likesom sten falle rett ned høit der oppefra og ned i det brede åpne dalfør» (Schaanning 1937).
Edberg (1954) nevner at han i løpet av sitt ukelange besøk i overgangen august–september 1953 kun ved tre tilfeller observerte fugl trekkende til øya, og alle ankom fra Ø og SØ. Det er en vanlig oppfatning også nå til dags at trekkfugler som observeres på Utsira er fugler som naturlig mellomlander på øya fordi øya er praktisk beliggende langs ruten mellom vestlandskysten og De britiske øyer. I litteraturen fra 1950-tallet (Holgersen 1954) er dette synet dominerende, og det ble videreført også under de etterfølgende årenes undersøkelser. Unntaket som nevnes av Holgseren, er i forbindelse med en dag med mye trost Turdus i slutten av september 1952, da han på østsiden av øya kunne registrere uttrekk av flokker på vei mot fastlandet. Masseforflytninger av trost på vei mot SØ er registrert en rekke ganger senere, men fenomenet later til å bli oppfattet som unntakene, snarere enn regelen: «Perhaps they had reached Utsira during the nights's darkness and now in daylight discovered that they had been drifted off their route», forklarer Holgersen, med henvisning til at trostene egentlig skulle holdt seg til kysten*. Ree (1977) forklarte samme fenomen med at trostene på slike dager returnerer til fastlandet etter å ha møtt dårlig vær ute i Nordsjøen. Samme publikasjon oppsummerer med at en stor del av de direktetrekkende landfuglene trekker ut fra Utsira i retninger mellom SV og SØ om høsten, men uten at det trekkes konklusjoner om retningen de kom inn til øya fra. Ingen av disse observasjonene har imidlertid frembragt innsigelser mot det synet som har dominert helt fram til i dag, at trekkfuglene i sin allminnelighet bruker Utsira som en strategisk beliggende rasteplass på veien over Nordsjøen.

 

Feltinntrykk på tvers av teorien

Da undertegnede besøkte øya for første gang høsten 1986 og tilbragte en måned på øya i september–oktober 1988, registrerte jeg flere ganger inntrekk av fugler fra mellom NNV og V. Både i form av direkte inntrekkende småflokker og enkeltindivider av trost, linerler Motacilla alba og annet, og i form av fuglekonger Regulus regulus krypende i gresset ytterst på Pedleneset.

Enda mer tankevekkende var det imidlertid da jeg i mai 1989 og ved flere tilfeller senere, registrerte samme bevegelsesretning også om våren, første gang i form av låvesvaler Hirundo rustica inntrekkende fra NNV på Pedleneset. Fra en av de mest fuglerike vårene i Utsiras historie, våren 1988, ble det gjennom ringmerking påvist et overraskende stort gjennomtrekk av fugl i Skjeldehagen, den nordvestligste av hagene på øya, og de fleste så ut til å bevege seg sørover (P. Gylseth, pers. medd.). Også blant nyere tids ringmerkere er oppfatningen at gjennomstrømningen av fugl på øya er høyere enn man får inntrykk av kun ved observasjonsvirksomhet, og det kan virke som om den dominerende bevegelsesretningen for fugler som beveger seg fra hage til hage på øya, er fra NV til SØ.

Mitt inntrykk av en slik bevegelsesretning har forsterket seg ytterligere etter gjennomgang av alle funn av sjeldne arter og alle tilgjengelige logger og publikasjoner fra øya (Tveit, Mobakken og Bryne 2004). Gråkinn-/irokeserskogtrosten Catharus minimus/bicknelli i 1973, kastanjespurven Emberiza rutila i oktober 1974 og brunkinnskogtrosten C. ustulatus i september–oktober 1997 er monumentale eksempler på fugler som er oppdaget i V–NV og gjenfunnet i SØ. Den økte vårsatsingen på 1990-tallet ga også eksempler fra denne årstiden, godt illustrert med sitronerla M. citreola i mai 1991, skjæregjøken Clamator glandarius i april 1993 og trielen Burhinus oedicnemus i april 1997, som alle ble oppdaget i NV og senere gjenfunnet i SØ (Fig. 2).

alt mce_tsrc=images/stories/fig2a.jpg

Fig. 2. Feltinntrykket av hovedbevegelsesretningen for langdistansetrekkere på Utsira, både vår og høst. The in-field impression of the main directional movements of long-distance migrants on Utsira in both spring and autumn.

 

Hypotesen, materialet og metodene

For å undersøke dette nærmere, kunne man ha iverksatt en dedikert feltundersøkelse av trekkretninger på Utsira. Det er imidlertid vanligvis svært lite direktetrekk å se på øya, med unntak av noen få store direktetrekkdager i løpet av hver sesong. Det ville derfor være svært ressurskrevende å samle inn et godt tallgrunnlag basert på visuelle observasjoner av direktetrekk på dager med normale tilstander. Det ville krevd dedikerte observatører med en felttaktikk som neppe ville være fruktbar i forhold til hva som vanligvis prioriteres på Utsira, nemlig å lete opp sjeldenheter. Alternative metoder kan være å enten ha fangstnett på ulike deler av øya samtidig, i håp om å gjenfange fugler som forflyttet seg fra en side av øya til en annen, eller å fargemerke fugler for så å følge dem i felt.

I mangel av resultater fra en slik dedikert undersøkelse, har jeg i stedet tatt utgangspunkt i loggførte observasjoner av rastende langdistansetrekkere hvor fuglens oppdagelsessted og eventuell bevegelsesretning er nedtegnet. Jeg har så tatt utgangspunkt i følgende påstand:

Fordelingen av funnsteder blant en stor mengde nyankomne trekkfugler, vil avtegne et mønster som i sum avslører himmelretningen de fleste ankom øya fra.

Inntrykket av at fugler slår seg ned på første og beste sted på en øy er klart gjeldende på den mindre og mer oversiktlige øya Helgoland i Tyskebukta (V. Dierschke, pers. medd.), og det store gjennomtrekket av fugler og lave gjenfangstraten i ringmerkingsmaterialet fra Utsira, vitner om at det samme også gjelder på Utsira.

Hvis mønstret som da blir avtegnet gjenspeiler den mest logiske bevegelsesretningen og understøtter det dominerende synet, vil resultatet være en overvekt av funn i SV om våren og i NØ om høsten. Men siden hypotesen jeg forsøker å prøve er at overvekten av langdistansetrekkere som oppsøker øya i stedet følger en NV–SØ kurs, vil dette mønsteret avtegnes med flest funn i NV, gradvis avtakende mot øyas sørøstlige del, og med en overvekt av noterte forflytninger fra NV mot SØ – både vår og høst.

 

Materialet og metodene

Materialet i denne undersøkelsen består av totalt 781 funn av flere regulære arter, foruten en rekke sjeldenheter. Sesongmessig fordeler det seg med 223 vårfunn og 558 høstfunn. Rundt 70 arter av langdistansetrekkende landfugler er representert, og de tjue best representerte artene fra henholdsvis vår og høst er oppført i Tabell A. For de mest regulære artene har Utsira Fuglestasjons logg t.o.m. 2003 og mine egne logger fra høstene 1986, 1988 og våren 1989 samt observasjoner fra 2004 innlagt på www.fugler.net, vært viktigste kilder. For øvrige funn har jeg basert meg på materialet innsamlet i forbindelse med arbeidet med Utsira-boka (Tveit, Mobakken og Bryne 2004).

Etter innsamling og vurdering, ble disse funnene plottet på et soneinndelt kart over Utsira (Fig. 3). Sonene er basert på øyas naturlige topografi, og derfor organisk avgrensede og av ulik størrelse. Utsira er sterkt kupert og har forholdsvis skarpt avgrensede habitater. En slik inndeling viste seg derfor å være mer hensiktsmessig til dette formålet enn en strengt geometrisk kakestykke-inndeling. Sistnevnte ville føre til unaturlig avskjæring av de naturlige sonene som både rastende trekkfugler og deres menneskelige observatører forholder seg til, hvilket igjen ville resultere i et skjevt bilde av fuglenes fordeling på øya.

På om lag 70 av disse funnene var også bevegelsesretningen kjent. Noen ble ved eller etter oppdagelsen observert trekkende bort i en bestemt retning, og andre ble senere gjenoppdaget et annet sted på øya enn der de ble oppdaget. Fra dette materialet ble funn uten en entydig bevegelsesretning fjernet. De resterende 52 funnene ble kategorisert etter bevegelsens himmelretning (avrundet til nærmeste 8-dels sektor) og fordelt på vår og høst, som presentert i Fig. 4.

 

Tabell A. Opplisting av de 20 best representerte artene i materialet.

Vår:alt

Rødstrupesanger Sylvia cantillans 34
Blåstrupe Luscinia svecica 26
Turteldue Streptopelia turtur 22
Pirol Oriolus oriolus 15
Hortulan Emberiza hortulana 13
Sørnattergal Luscinia megarhynchos 13
Vierspurv Emberiza rustica 11
Dverglerke Calandrella brachydactyla 10
Rosenfink Carpodacus erythrinus 8
Østsanger Phylloscopus trochiloides 4
Dvergfluesnapper Ficedula parva 2

Høst:alt

Gulbrynsanger Phylloscopus inornatus 81
tartarpiplerke Anthus novaeseelandiae 73
Dvergfluesnapper Ficedula parva 48
Hauksanger Sylvia nisoria 44
Dvergspurv Emberiza pusilla 41
Fuglekongesanger Phylloscopus proregulus 26
Rosenfink Carpodacus erythrinus 25
Sibirpiplerke Anthus hodgsoni 22
Dverglerke Calandrella brachydactyla 18
Sitronerle Motacilla citreola 14
Vierspurv Emberiza rustica 12
Blåstrupe Luscinia svecica 11
Sibirspurv Emberiza aureola 11
Hortulan Emberiza hortulana 10

 

Resultatene

Fordelingen av funnene hhv. vår og høst fremgår grafisk av Fig. 3, og den prosentvise fordelingen av funnene fordelt på regioner er presentert i Tabell B. Ved tolkning av disse resultatene, må man korrigere for fordelingen av gunstige habitater og graden av observatørdekning, som presentert med fargekode på kartene.

 

Vår/Spring: Høst/Autumn:
alt alt
Fig. 3. Fordeling av vårfunn (n=223) og høstfunn (n=558) av antatt nyankomne langdistansetrekkere. Mørkere grønnfarge viser økende grad av observatørdekning. Den organiske soneinndelingen brukt i undersøkelsen, fremgår også av kartet: A. Herberg–Merkeskogene, B. Nordvik, C. Kvalvik–Myre, D. Klovning–Skare, E. Hovland–Klopp, F. Austrheim, og G. Bekkjarvik. Den helt nøyaktige plasseringen av enkeltobservasjoner innenfor hver region er i mange tilfeller omtrentlig. Totalinntrykket av funnfordelingen er imidlertid representativt. Distribution of spring (n=223) and autumn records (n=558) of presumed very recently arrived long-distance migrants. The deeper the green colour, the higher the level of observer activity. The zones outlined in the map, follow natural divisions in the terrain and habitats. The zones are named as follows: A. Herberg–Merkeskogene, B. Nordvik, C. Kvalvik–Myre, D. Klovning–Skare, E. Hovland–Klopp, F. Austrheim, and G. Bekkjarvik. In some cases, the exact placement of a record to a specific location is approximate, but the assignment to a particular zone and the general visual impression of the distribution of records, is representative.

 

 

Tabell B. Prosentvis fordeling av funn vår og høst i de ulike regionene på øya.
Distribution of records in the main regions in spring and autumn.

 

Vår/Spring: alt

Region n= % av/of total
Herberg–Merkeskogene 97 43,5
Nordvik 63 28,3
Kvalvik–Myre 20 9,0
Klovning–Skare 14 6,3
Hovland–Klopp 12 5,4
Austrheim 11 4,9
Bekkjarvik 6 2,7
Total 223 100

Høst/Autumn:

Region n= % av/of total
Herberg–Merkeskogene 172 30,8
Nordvik 118 21,1
Kvalvik–Myre 83 14,9
Klovning–Skare 52 9,3
Hovland–Klopp 51 9,1
Austrheim 61 10,9
Bekkjarvik 21 3,8
Total 558 100

 

 

Resultatene viser en overvekt av funn på øyas NV del, både vår og høst. Den klart sterkeste regionen er Herberg–Merkeskogene, etterfulgt av Nordvik og øyas sentrale region, Kvalvik–Myre. Disse tre regionene står til sammen for 66,8 % av høstfunnene og hele 80,8 % av vårfunnene i dette materialet.

Regionen Herberg–Merkeskogene er klart dominert av selve Herberg, med sine frodige hager i le for nordvesten av den tette plantningen Varen. Det er verdt å bemerke at det her aldri har pågått utstrakt nettfangst, i motsetning til i de to merkeskogene. Nore merkeskog var hovedarena for fangsten på 1980-tallet, hvoretter Søre merkeskog overtok. Overvekten av funn fra Søre merkeskog i forhold til Nore merkeskog, kan nok i all hovedsak tilskrives at størstedelen av materialet er fra etter 1990. Det er videre påfallende at det er så mange nyoppdagelser fra Pedleneset, som i hovedsak består av åpen utmark og beitemark. Plantningen på Kutre, som ligger like ved både Søre merkeskog og Utsira fyr, ser imidlertid ut til å være forholdsvis uberørt av nyankomne trekkfugler. Mangel på aktiv fangst preger selvsagt dette bildet, men plantningen er nokså hyppig oppsøkt av observatører. Det er også interessant å se at nærheten til Utsira fyr heller ikke ser ut til å hjelpe på fugleforekomstene i Kutre.

I regionen Nordvik ligger om lag 2/3 av funnene i vestre halvdel, særlig i tilknytning til Skjeldehagen og Veito. Området rundt Måkskitmyre, som topografisk sett har mye til felles med Pedlestemmen, har bare en fjerdedel så mange nyoppdagelser som Pedleneset noen hundre meter lenger vest. At området rundt Måkskitmyre er mindre i størrelse og noe mindre besøkt enn Pedlestemmen, må ta noe av skylden for misforholdet, men kanskje ikke all. Kontrasten er enda større mellom de to merkeskogene og den tilsvarende Sjoarskogen i østre del av Nordvik-regionen. Mangelen på aktiv fangst i Sjoarskogen må selvsagt tas i betraktning, men forskjellen er fremdeles påfallende.

På den sentrale delen av øya, Kvalvik–Myre, oppvises en større sesongmessig forskjell enn noe annet sted på øya. Igjen må artsutvalget og habitatsforskjellene mellom vår og høst nevnes som en mulig bidragende årsak. I høstsesongen ligger det en betydelig overvekt av funn i og ved Grotlehagen, mens det fra våren knapt er funn å vise til herfra. Det er i det store og hele kun få og spredte funn fra Myre om våren, men med en opphopning av funn ved Karolinehagen og den vestre delen av dalen som leder ned mot Kvalvikvågen. Også på høsten viser sistnevnte område gode takter, selv om det med funn av amerikanske spurvefugler nok er kvaliteten, snarere enn kvantiteten, som gir indre del av selve Kvalvikvågen berettigelse som en hovedattraksjon for øyas fugleobservatører. Siratunskogen, hvis nordvestre hjørne markerer Utsiras geografiske midtpunkt, har lite annet enn øyas første spottesanger å vise til, til tross for beliggenheten og nærheten til attraksjonene i kommunesenteret Siratun.

Ser man på den sørligste delen av øya, Sørevågen, blir kontrasten mot NV stor. Gunstige biotoper, butikk og rutebåtanløp til tross, er kun 9,3 % av høstfunnene og 6,3 % vårfunnene gjort her. Av disse funnene er om lag 1/3 konsentrert til en liten samling hager på Hjemmet, som ligger i regionens nordlige del, kloss inntil Kvalvik–Myre-regionen. De flotte jordbruksområdene og hagene på Klovning og vestre del av Sørevågen er nærmest uberørte av øyas nyankomne trekkfugler.

Hovland og området rundt Kloppsbrekko har vært sentrum for ornitologisk aktivitet på øya i flere perioder, og mange store oppdagelser er gjort her. Selve Klopp og stråvegetasjonen som omgir fotballbanen ser ut til å være spesielt attraktive for rastende trekkfugler, men kontrastene internt i denne regionen er store. Flere tilsynelatende gode hager er blottet for ornitologisk produktivitet, og Gamleskogen har mistet den tiltrekningskraften den må ha hatt i virkelig gamle dager, før de store plantningene fikk fotfeste på øya.

På øyas sørøstre del er det områdene rundt gården Austrheim samt Staraberje som dominerer bildet. Leito og Rabbadalen har også fått hver sin skjerv av funnene. Denne regionen er kjent for en rekke fine observasjoner, og 10,9 % av høstfunnene i dette materialet er gjort her. Det er imidlertid bare 4,9 % av vårfunnene som er gjort i det samme området.

I den østre og nordøstre delen av øya – i regionen Bekkjarvik – er utmark dominerende, noe som helt klart bidrar til at det er langt mellom de ornitologiske høydepunktene. Fraværet av rastende trekkfugler i tilsvarende terreng andre steder på øya, er et klart tegn på det. Men man skulle kanskje særlig forvente at Austre plantning, omgitt av fuktig beitemark burde være en svært gunstig rasteplass for slitne, nyankomne trekkfugler – ikke minst for fugler som ankommer fra Ø og NØ. Flere funn enn her er imidlertid gjort lenger sør, i tilknytning til de mer vegetasjonsfattige områdene ved Jupevikshoien og den gamle bossplassen. Optimisme er knyttet til opparbeidelsene gjort ved vindmøllene som ble reist tidlig på 2000-tallet, og selv om det er gjort et par gode funn i dette området siden den gang, skal det svært mye til før det kan endre hovedinntrykket av fordelingen av rastende trekkfugler i denne regionen. Totalt står den nemlig for kun 3,8 % av høstfunnene og 2,7 % av vårfunnene.

Også resultatene fra funnene av fugler med kjent bevegelsesretning, understøtter bildet av en dominerende bevegelsesretning mot SØ, både vår og høst, selv om denne delen av materialet er for lite til å stå på egne ben.

 

Vår/Spring Høst/Autumn

alt mce_tsrc=images/stories/fig4vv.jpgalt mce_tsrc=images/stories/fig4hh.jpg

Fig. 4. Dominerende forflyttelsesretning på Utsira, slik det fremstår basert på et fåtall (vår: n=21, og høst: n=31) rastende langdistansetrekkere. Resultatet avspeiler feltinntrykket ganske godt: Hovedtrekkretningen i regionen, som går langs en SV–NØ-akse, er representert vår og høst, mens en Ø–SØ-retning på tvers av denne er en klart dominerende bevegelsesretning i begge trekksesonger. Main movements, based on the few records (spring: n=21, and autumn: n=31) with known direction of movement. This reflects the in-field impression fairly good: The main movement in the North Sea region is noticed, but it is dominated by a SE direction in both spring and autumn.

 

Diskusjon

Materialet er tydelig dominert av funn på øyas nordvestre del, langt tydeligere enn hva som kan forklares ved henvisning til grader av habitatrikdom og observatørdekning. Høstmaterialet viser også at det er en tendens til spredning av funn mot de sentrale delene av øya, med en styrking av tendensen i sørøst. Områder som ligger nær denne aksen, f.eks. Hjemmet, ser generelt ut til å være sterkere berørt av nyankomne fugler enn områder som ligger fjernt fra aksen – selv om unntak forekommer, som Kutre og Siratunskogen. Dette er i tråd med feltinntrykket, og det understøtter hypotesen presentert innledningsvis. Men at overvekten av funn i NV skulle være enda mer tydelig og markert på våren enn om høsten, var for meg overraskende.

Siden Austrheim er legendarisk som følge av de mange oppsiktsvekkende observasjonene som er gjort der, hadde jeg antatt at denne regionen ville stille mye sterkere enn resultatene viser. Denne undersøkelsen tar imidlertid bare hensyn til førstegangsregistreringer – mange av funnene på Austrheim er gjenfunn av fugler opprinnelig oppdaget andre steder på øya. Nærheten til episenteret gjør at østre Nordvik blir gjort noen solide klokkerdrypp til del, mens øyas sørlige og sørvestre del (Klovning og Sørevågen), med sine flotte områder og sosiale attraksjoner, fremstår som nesten like øde som øyas relativt lite besøkte og biotopmessig lite velutrustede områder i øst og nordøst.

 

De mange unntakene

Selv om feltinntrykket har vært preget av en undring over innsiget fra NV, er det nok av eksempler på fugler som ikke føyer seg inn i dette mønstret. Hvert eneste trekkende individ har sin spesielle historie, og man kan aldri være sikker på hva som bragte dem til Utsira og hvilken rute de tok. Likevel er det noen systematiske unntak som skiller seg ut spesielt.

Det mest iøynefallende gjelder ofte for invasjonsarter og «svake» flyvere som meiser Parus sp. og flaggspett Dendrocopos major, foruten en del rovfuglerAccipitriformes. Felles for disse er at de under typisk gode trekkforhold, med svake vinder, gjerne fra NØ, og med klart vær og god sikt (Holgersen 1954), trekker ut til Utsira fra fastlandet. Bevegelsesretningen under slike omstendigheter går ofte langs en Ø–V-akse. Fuglene kommer inn fra øst, gjerne i lav høyde, og trekker tvers over øya før de returnerer mot Ø igjen, trolig som følge av at de har oppdaget at det kun er hav i sikte lenger vest (Fig. 5). De fleste våker Buteo sp., ørner Aquila/Hieraaetus sp. og til dels kjerrhauker Circus sp. som observeres i trekkfart på øya, sees langs en V–Ø-akse. Det samme gjelder de fleste sjeldne rovfugler som er sett på øya. Mer kraftfulle trekkere som hauker Accipiter sp., falker Falco sp. og til dels fiskeørn Pandeon haliaetus, later til å være helt eller delvis upåvirket av disse mønstrene.

I en slags overgang mellom fuglene som holder en NV–SØ-kurs og de som tar snarturen ut til øya fra fastlandet, finner man de mer potente av spurvefuglene som normalt ikke krysser Nordsjøen, som finker, sisiker og liknende Fringillidae (også Fig. 5). De kan på høstmorgener med store mengder direktetrekk bli observert trekkende inn fra nordlig sektor (H. Heggland, pers. medd.), noe som kanskje kan forklares med at de under nevnte værforhold ikke er like bundet av å følge vestlandskysten, men lar seg drive ut over havet og lett legger turen om Utsira. Disse artene kan også tilsynelatende følge de andre nevnte trekkmønstrene.

 

alt mce_tsrc=images/stories/fig5a.jpg

Fig. 5. Feltinntrykket av hovedbevegelsesretningen for kortdistansetrekkere, invasjonsarter og en rekke rovfuglarter på Utsira, primært om høsten. Ofte kommer de tilsynelatende direkte fra fastlandet, før de returnerer, mens de i blant har en mer nordlig innfallsvinkel. In-field impression of the main movement of irruptive species and several species of raptor on Utsira, particularly in autumn. These birds seem to arrive directly from the mainland, and returns back upon finding no land in sight west of the island. On some days, these birds tend to arrive from a more northern direction.

 

«Flipperspill-fenomenet»

Et fenomen som representerer en stor, systematisk feilkilde ved feltobservasjoner av trekkbevegelser på og over selve øya, er det man beskrivende kan benevne som flipperspill-fenomenet. Dette er et fenomen som nok forekommer på alle isolert beliggende øyer, og som jeg har vært vitne til på Utsira en rekke ganger: En fugl som ankommer Utsira vil ofte vende tilbake når den for første gang krysser øya og møter hav også på andre siden. Hvis fuglen ikke oppdages av fuglefolk før den returnerer, vil den noterte trekkretningen være motsatt av hva den opprinnelig var. Iblant vil fugler i denne situasjonen «sprette» frem og tilbake fra kyst til kyst, gjerne på kryss og tvers, omtrent på samme måte som en kule i et flipperspill, i sin søken etter å kunne trekke videre uten å måtte krysse hav. Slike fugler blir nødvendigvis observert trekkende i mange, tilsynelatende tilfeldige retninger (Fig. 6).

Også flipperspill-fenomenet lar seg eksemplifisere ved henvisning til noen av øyas mer spektakulære funn: Flere av bieterne Merops apiaster, samt både rustsnipa Tryngites subruficollis i september 1978 og sibirloen Pluvialis fulva i oktober 1986 utviste en atferd som kan tilskrives dette. At vi må til en for Utsira så lite karakteristisk artsgruppe som vadere Charadrii for å spe på med eksempler, er i og for seg ikke så merkverdig, i og med at det for mange andre artsgruppers del er vanskelig å slå fast at gjentatte observasjoner på ulike deler av øya ikke dreier seg om ulike individer. En art blant spurvefuglene som fremfor noen mistenkes for å bedrive utstrakt flipperspill-virksomhet på Utsira, er tartarpiplerke Anthus novaeseelandiae. Denne sees ofte trekkende på kryss og tvers i stor fart og god høyde over øya, og det er ofte vanskelig å fastslå nøyaktig hvor mange individer som faktisk er involvert i en dagsforekomst. Også fugler som har tatt turen direkte fra fastlandet, som illustrert i Fig. 5, kan hengi seg til denne typen oppførsel. Spettmeis Sitta europaea og flokker med stjertmeis Aegithalos caudatus er konkrete eksempler på det.

alt mce_tsrc=images/stories/fig6.jpg

 

Fig. 6. Eksempel som illustrerer «flipperspill-fenomenet», det at en fugl ankommer øya og blir streifende på kryss og tvers over øya, tilsynelatende i håp om å finne en måte å forlate øya på uten å måtte krysse hav. Dette fenomenet representerer en åpenbar risiko for feil ved registrering av bevegelsesretning på trekkfugler på øyer, siden retningen som registreres ved observasjonstidspunktet ikke nødvendigvis er representativ for fuglens prefererte trekkretning. Example illustrating the phenomenon referred to as the «pinball movement»: birds arriving on the island, only to find that there is no way of continuing the journey without a new sea-crossing. The birds bounce back and forth, leaving a random pattern of directions for the bird observatory staff to record.

 

Feilkilder knyttet til habitatsutbredelse og -preferanser

Fugler som raster på en gitt lokalitet under trekket, burde i utgangspunktet forventes å slå seg ned hvor som helst, kun påvirket av utbredelsen av habitater som gir le for vind, ly for nedbør og trygghet fra predatorer samt muligheter for næringssøk. Fordelingen av funn av rastende fugler på øya er følgelig sterkt påvirket av distribusjonen av gunstige habitater og av graden av observatørdekning i de ulike områdene. Det siste er gjerne et resultat av det første, og man vil i tillegg finne en dekningsgrad over gjennomsnittet langs hovedferdselsårene, i nærheten av bopelen til fuglekikkere på øya, og ved de viktigste fasilitetene, som rutebåtens to anløp, butikken i Sørevågen, Stormhytta på Pedleneset og fangstinnretningene i merkeskogene. Gode lokaliteter er dessuten selvforsterkende, ettersom observatører har en tendens til å favorisere områder som har en produktiv historikk å vise til.

Biotoputvalget på Utsira kan skjematisk deles inn i følgende kategorier: 1. Utmark (knauser og lyng), 2. Våtmark (myrsøkk, torv), 3. Plantninger (sitkagranskoger), 4. Innmark (åker og eng), og 5. Hager. Det største utvalget av langdistansetrekkende landfugler er å finne i kategoriene 3, 4 og 5. Utbredelsen av slike habitater er hovedsakelig i den frodige Siradalen som strekker seg på langs midt på øya samt på Austrheim i sørøst, hvilket danner en L-form midt på øya. I dette området er også de fleste menneskelige fasiliteter å finne, med hovedtyngde i den sørlige delen av Siradalen (Sørevågen). Fordelingen av gunstige habitater med tilhørende grader av observatørdekning på Utsira, er illustrert i Fig. 3.

De resultatmessige forskjellene mellom vår og høst kan kanskje til dels tilskrives den ulike artssammensetningen i vår- og høstmaterialet (Tab. A). Det er muligens en viss overvekt av arter som trives i biotopskategori 4 (Innmark) i vårmaterialet, mens det i høstmaterialet muligens er en overvekt av arter som trives best i biotopene 3 (Plantninger) og 5 (Hager). Det kan også være en systematisk forskjell i habitatenes beskaffenhet i vår- og høstsesongene, som følge av de sesongmessige syklusene i jordbruket, som igjen påvirker fordelingen av funn i noen grad. Den generelle dominansen av funn på Utsiras nordvestre del er imidlertid for stor til at den kan tilskrives habitatsforskjeller og -preferanser alene.

 

Overrepresentasjon av uvanlige arter

Siden det normalt ikke føres detaljerte nedtegnelser i forbindelse med funn av vanligere arter, og fordi disse artene på grunn av sin tallrikhet ofte er vanskeligere å individgjenkjenne med sikkerhet i felt, er uregelmessige og sjeldne arter samt på andre måter bemerkelsesverdige funn, overrepresentert i materialet. For de mest vanlig forekommende artene som er tatt med i dette materialet, er det som hovedregel kun de første individene i hver sesong som har blitt medregnet her, siden det senere i sesongen blir vanskeligere å avgjøre hvorvidt observerte individer er nyankomne eller ikke. Har det gått lang tid siden forrige observasjon i en god dekningsperiode, eller man sikkert kan individgjenkjenne fugler på draktkarakterer, tilstedeværelse av eller mangel på ring, eller liknende, har fuglene blitt medregnet i materialet. Det vil være en viss overrepresentasjon av nyoppdagelser der hvor det drives aktiv fangst (i dette materialet gjelder det hovedsakelig Søre merkeskog), siden enhver fugl som ringmerkes med sikkerhet representerer et nytt funn.

alt mce_tsrc=images/stories/figx.jpg

Fig. X. «Utsiras gylne bandolær». An artistic representation of Utsira’s golden corridor of records responsible for an addition to the national species list. Ill.: Elisabeth Andersen.

 

Konklusjon og oppsummering

Resultatene tegner et tydelig bilde av at nyankomne langdistansetrekkere først slår seg ned på øyas NV del, med et ornitologisk «episenter» i SV hjørnet av Varen, omgitt av Herberg, merkeskogene og Vestre Nordvik. Funnmassen, som inneholder en rekke sjeldenheter, inklusive de aller fleste av øyas 21 Ola-gull, tegner et «gyllent bandolær» som strekker seg mot SØ, på skrå over øya og på tvers av det mønstret områder med gunstige habitater og god observatørdekning danner. Den østre delen av Nordvik ser ut til å ha middels potensial for nyankomne langdistansetrekkere, omtrent på linje med Hovland og Austrheim, mens øyas østre og søndre del virker nærmest uberørte av nyankomne fugler. Øyas sentrale strøk viser et høyere potensial om høsten enn om våren.

Disse resultatene understøtter hypotesen om at fuglene følger en NV–SØ kurs både vår og høst, 90 grader på tvers av hva som er vist å være den dominerende trekkretningen i området. Dette er også på tvers av den etablerte oppfatningen at langdistansetrekkende landfugler som registreres på Utsira hovedsakelig ankommer som følge av at de anser øya som en naturlig rasteplass på veien mellom Skandinavia og Kontinentet / De britiske øyer. I stedet kan det indikere at langdistansetrekkere bringes til Utsira som følge av mekanismer som er nærmere knyttet til trekkfuglers generelle atferd og strategi i møte med økologiske barrierer, i dette tilfellet i form av Nordsjøen.

Og for de som også er opptatt av de praktiske betydningene av denne undersøkelsen, gir resultatene tydelig beskjed om hvor på øya det kan være mest effektivt å anvende tiden i felt hvis det er nyankomne langdistansetrekkere man er på leting etter.

Referanse:

Tveit, B.O. 2005. Fugletrekk på tvers – noen betraktninger om landfuglenes trekkretninger og nedslagsområder på Utsira. Utsira Fuglestasjons Årbok 2000/2001.

 

 

Takksigelser

Takk til alle jeg har diskutert emnet med opp gjennom årene, inklusive Geir S. Andersen, Per Gylseth, Magne Klann, Geir Mobakken og Eivind Sande. Spesiell takk til Håkon Heggland, som i tillegg har bidratt med konstruktive kommentarer til denne artikkelen. Takk til Elisabeth Andersen for illustrasjonen «Utsiras gylne bandolær», samt til Thomas Alerstam, Ove Bryne, Volker Dierschke, Åke Lindstrøm og Peter Pyle for generell informasjon, kommentarer og diskusjon om fugletrekk på øyer.

 

Referanser

Edberg, R. 1954. Stepptörnskatan, Lanius excubitor pallidirostris Cass., och andra observationer från Utsira 1953. Sterna 1 (13): 1–17.

Holgersen, H. 1953. Trostetrekk. Stavanger Museums Årbok 1953: 91–102.

Holgersen, H. 1954. Ornithological observations from Utsira, 1952. Sterna 1 (12): 3–32.

Lack, D. 1960. Migration across the North Sea studied by radar. Part 2. The spring departure 1956–59. Ibis 102: 26–57.

Lack, D. 1963. Migration across the southern North Sea studied by radar. Part 4. Autumn. Ibis 105: 1–54.

Ree, V. 1977. Trekkfuglundersøkelser på Utsira 1972–77. Sterna 16: 113–202.

Schaanning, H. T. L. 1937. Vingede skarer – trekkresultater fra Utsira. Stavanger Museums Årshefte 46: 73–88.

Tveit, B. O., Mobakken, G. og Bryne, O. 2004. Fugler og fuglafolk på Utsira. Utsira Fuglestasjon.

 

* Dette til tross for at han året i forveien hadde publisert en artikkel der han refererte til at det foregikk et regulært trekk av trost over havet til De britiske øyer (Holgersen 1953).

Denne artikkelen er hentet fra Utsira Fuglestasjons Årbok 2000/2001, og gjengitt med tillatelse fra forfatteren.

 

Perpendicular movements of migrant landbirds on the Norwegian North Sea island of Utsira

 

Bjørn Olav Tveit
Originaly published in Utsira Bird Observatory’s Yearbook 2000/2001
Reference: Tveit, B.O. 2005. Perpendicular movements of migrant landbirds on the Norwegian North Sea island of Utsira. Utsira Bird Observatory’s Yearbook 2000/2001.

 

Radar studies, ringing recoveries and field observations in the North Sea area combines to show that there is a regular movement of trans-oceanic landbirds migrating on a broad front along a NE–SW axis between the Norwegian west coast and Britain / continental Europe. The small island Utsira, 16 km off Karmøy in SW Norway, is situated in the midst of these massive movements (Fig. 1). If in-field observations on the island are to reflect this movement, one should expect the birds visually recorded on the island to be heading towards SW in the autumn and towards NE in sping. Such correlation of the visual movements to the principle axis of migration have been recorded on other off-shore islands, e.g. on Helgoland in the German Bight (V. Dierschke, pers. comm.).

No dedicated survey focusing on migratory directional patterns have been performed at Utsira, partly because direct migration of trans-oceanic landbirds relatively seldom is seen from the island. Exceptions excists, of course. A systematic exception is certain short-distance migrants visiting the island from the mainland, usually in autumn. These birds arrive from the east, crosses the island and returns back to the mainland, probably after discovering that there is no land in sight further to the west (Fig. 5). This behaviour is usually performed by irruptive species like tits Parus sp. and Great Spotted Woodpecker Dendrocopos major, and raptors Accipitriformes, usually on calm autumn days with clear skies. Also, a movement from north is described regularly for these and the more robust species of birds that often seem to follow the coastline, such as finches Fringillidae (Fig. 5). Worth mentioning is also the irregular autumn-morning influxes of Redwing Turdus iliacus and other species of thrush Turdus reorienting towards the mainland at dawn (Holgersen 1954). Furthermore, a phenomenon referred to as the «pinball-movement» is described, consisting of restless migrants, toggling back and forth between the island’s coasts, somewhat like a ball in a pinball game, seemingly reluctant to initiate further crossings of bodies of water. Such movements make the actual directional pattern of migration often difficult to assess (Fig. 6).

 

alt

The present paper describes a hypothesis based on the field-impression that the dominating movement on the island, rather surprisingly is from NW to SE in both spring and autumn (Fig. 2).
In the lack of a dedicated survey to back up this impression, several recordings of presumed new arrivals of long-distance migrants have been plotted onto a map of Utsira, where the island has been divided into natural regions. The material consist of a total of 781 (223 from spring, 558 from autumn) records of presumed recent arrivals of long-distance migrants, where the exact location of discovery has been named in the daily observatory logbook (Fig. 3).
A directional-specific movement on the island have been noted on 52 of these records (Fig. 4). Several species are involved in the material, most of which are rare or uncommon in the region, such as Olive-backed Pipit Anthus hodgsoni, Short-toed Lark Calandrella brachydactyla, Yellow-browed Warbler Phylloscopus inornatus, Turtle Dove Streptopelia turtur, Ortolan Bunting Emberiza hortulana, Richard's Pipit Anthus novaeseelandiae and Common Rosefinch Carpodacus erythrinus (Table A). Species such as these are more often than the commoner ones identified individually and followed with interest in the field.

The results are presented in Table B, and Figures 3 and 4. It is evident that more than 66.8% of the autumn records and as many as 80.8% of the spring records in this material are from the NW part (a combination of the Herberg–Merkeskogene, Nordvik and Kvalvik–Myre regions) of the island, and the rate of discovery is gradually tapering towards SE, creating a «golden corridor» from NW to SE. This corridor is responsible for turning up several vagrant species, including nearly all of Utsira’s 21 additions to the Norwegian list. In contrast, the SW and NE part of the island have comparatively very few discoveries. Even when the differences in the distribution of suitable habitats throughout the island is taken into account – the NE being barren, but the S and SW of approximately equal hospitability as the golden corridor – the impression is sustained. Additionally, although the material is meagre in this respect, the main heading of the 52 records wich includes a known directional movement, has been towards a SE sector in both spring and autumn.

These results seem to support the impression from the general impressions in the field (Fig. 2), that the main movement of visiting birds on and through the island is from NW to SE, perpendicular to the principal axis of migration in the North Sea area. This same heading applies to both rare and more common long-distance migrants, and – perhaps more noticeable – to spring and autumn alike.

These observations seem not to be compatible with the conventional wisdom that trans-oceanic migrants en route between Scandinavia and the Continent or Great Britain use Utsira as a preferred stop-over site for resting and refuelling of energy before continuing towards their main goal. The mechanisms bringing long-distance migrants to the island are arguably closer linked to the general behaviour of migrants crossing an ecological barrier, thus being regardless of the birds’ original intention with their North Sea escapades.