alt

I fuglenes verden er ikke årstidene knyttet til kalenderen, men til naturen og dens klimatiske forhold. For fuglene er det også en stor grad av overlapp mellom årstidene, ettersom ulike arter har ulike trekkstrategier og derved ulike deler av årssyklusen knyttet til dem. Eksempel: en bøksanger i juni vil være et klart vårfunn, en snøspurv i samme måned vil være et sommerfunn, mens et junifunn av skogsnipe vil kunne betegnes som et høstfunn. Denne kompleksiteten bidrar til å skape variasjon og spenning for fuglekikkere fra år til år og med mulighet for overraskelser til alle årstider.

Enkelte perioder av året har gjennom tidene likevel vist seg å være mer produktive enn andre. Seinvåren og høstens midtseksjon står i en særstilling i så måte. Fugleforekomstene på en bestemt lokalitet er imidlertid så tett knyttet opp til andre faktorer enn de sesongmessige, at man aldri kan forutsi med sikkerhet hvilke ornitologiske begivenheter som vil finne sted til enhver tid. Selv i de mest produktive sesongene kan man oppleve dødtider under stabile værforhold som kan vare i flere dager, iblant uker. Øya er da nærmest fri for trekkfugler, man begynner å kjenne igjen langtidsbesøkende enkeltindivider med tilhold i faste hager, og andekomposisjonen i Måkskitmyre later til å være etablert. Heldigvis er det da alltid kun et spørsmål om tid før noe skjer.  

Tidlig vår (ultimo februar–medio april)
altAllerede i slutten av februar, enkelte år enda tidligere, begynner de første vårtrekkerne å ankomme Utsira. Tjeld, vipe, sanglerke og stær er gjerne de første budbringere om at et nytt fugleår er i emning. Trostene viser også tilbøyelighet for øket bevegelse på denne tiden, og de første trosteansamlingene inneholder ofte en for landsdelen usedvanlig stor andel duetrost. Linerle er også blant de tidlige artene, så å si alltid i form av svartryggerle. Videre utover i mars kommer trekkfuglene på løpende bånd i en konstant varierende rekkefølge: sildemåke, ringdue, heipiplerke, hettemåke, gransanger, sivspurv og rugde. Noe seinere også jernspurv, rødstilk, bokfink, bjørkefink og fiskemåke, men flere av disse finnes også allerede på øya i form av overvintrere. En av artene som utmerker seg i mars er svarttrost, som kan opptre i hundretalls på denne tiden.
En annen karakterart i samme periode er svartstrupe, som til tross for – eller på grunn av – sin fåtallighet, alltid tiltrekker seg oppmerksomhet. Avhengig av gunstige værforhold i de vanligste artenes kjernetid, kan antallene nå store høyder i siste halvdel av mars og første halvdel av april.

Etter hvert som våren skrider fram, blir også artsmangfoldet større, og muligheten for overraskelser likeså. Opprivende vær i denne perioden kan bringe med seg ukonvensjonelle arter for årstiden, både i lokal og nasjonal målestokk. Mange av tidligrekordene for trekkfugler som normalt starter hovedtrekket betydelig seinere, har inntruffet i forbindelse med storm eller varmebølge på denne tiden. Samtidig forsvinner også gradvis de artene som benytter Utsira som overvintringsplass, som gressender, gjerdesmett, meiser og enkelte år gjess og kornkråker. I kategorien lokale god-arter er polarmåke, skogdue, vintererle, svartrødstjert og kjernebiter regelmessige. Det er nå også større mulighet enn ellers i året for å finne grønlandsmåke og trelerke, som ikke er like regelmessig forekommende på øya. Toppdykker, snadderand, knekkand, trane, isfugl, gråspett og fossekall er eksempler på lokale sjeldenheter som har rettferdiggjort fuglekikkeres besøk til øya på denne tiden av året. Grønlandsk tundragås og hærfugl har også vist seg ved et par tilfeller i april. Det skal allikevel ikke stikkes under en stol at Utsira så nær som aldri har produsert nasjonale sjeldenheter tidlig på våren. Faktisk står lattermåke alene i denne kategorien på Utsira.  

Seinvår (ultimo april–medio juni)
altNesten hvert år en gang mellom midten av april og begynnelsen av mai inntreffer en varmeperiode på Utsira, som kontrast til det kjøligere været som dominerer den tidlige våren. Det er ikke kalenderen, men omslaget til denne værtypen som markerer startskuddet for vårsesongens travleste tid: seinvåren. Karakterarter i den første delen av denne perioden er svaler, trepiplerke, rødstjert, buskskvett, steinskvett, løvsanger og svarthvitfluesnapper. Samtidig er det ikke uvanlig at denne første varmebølgen bringer med seg en og annen mer varmekjær art som ellers assosieres med siste halvdel av seinvåren. Eksempler på dette er tårnseiler og rørsanger. Mange av tidligrekordene for slike typiske mai-arter har forekommet nettopp i anledning omslag til varme sønnavinder i slutten av april. Lista over nasjonale sjeldenheter fra denne tiden begynner dessuten å ta form: natthegre, enghauk, triel, skjæregjøk, taigatrost og rødstrupesanger (to funn fra denne perioden) er eksempler på hva slike forhold har medført.

altNår almanakken entrer mai, fortsetter vårtrekkerne å ankomme, og man merker økning i antallene hos arter som har ankommet tidlig, men som har sitt trekklimaks på denne tiden: smålom, vendehals, gulerle, rødstjert, munk, hagesanger, møller, tornsanger, bøksanger, gråfluesnapper og tornskate, seinere også gjøk, blåstrupe, gulsanger og rosenfink, alle arter som tilhører det normale trekkbildet på Utsira i mai. Fra midten av mai finner man også enkeltfunn av kongeørn, trane og dverglo, samtlige høyt ettertraktede arter på lokalt nivå. Samtidig er øya berømt for sine usedvanlig regelmessige forekomster av arter som de fleste andre steder er sjeldne: turteldue (opptil ni individer på én dag), dverglerke (ti vårfunn), nattergal, sørnattergal (13 vårfunn), rødstrupesanger (eksepsjonelle 32 vårfunn), dvergfluesnapper (minst 19 vårfunn), pirol (28 vårfunn), hortulan og vierspurv. Arter som ellers normalt assosieres med høsten har også vist seg på seinvåren: tartarpiplerke, sibirsk svartstrupe og dvergspurv, alle med to funn hver. Foruten de allerede nevnte nasjonale sjeldenhetene som har ankommet i forbindelse med den første varmebølgen i april, har perioden videre kunnet by på uforbeholdne godbiter som svartbrynalbatross, avosett, sabinemåke, flere bietere, amursvale (to funn), sitronerle (to funn fra denne perioden), ubestemt eikesanger/furusanger, rødtoppfuglekonge, rødhodevarsler, brunhodespurv, kornspurv (tre funn), rosenbrysttykknebb og lundtrupial.

Den siste halvdelen av seinvåren har rykte på seg for virkelig å kunne vise hvor øya står hva levering av kvalitetsvarer angår: dvergrørdrum, egretthegre, lammegribb, flekksnipe, ringnebbmåke, rovterne, svartterne, gråseiler, ytterligere funn av bietere, hærfugl, kalanderlerke, markpiplerke (fire funn), busksanger, åkersanger, trostesanger (tre funn), spottesanger, østsanger (to funn), rosenvarsler (to funn) og kornspurv. Andre begivenheter det er verdt å få med seg på denne tiden er trekket av ringgjess på Sirafjorden, som de fleste år er av betydelig størrelse, selv om det gjelder å treffe rett dag; trekk av joer på samme sted og samme tid er mindre forutsigbart og mer atspredt, men er like fullt verdt å se etter. Havlire har også oppvist gode antall på seinvåren. På denne tiden har det også dukket opp lokale celebriteter som temmincksnipe og nattravn. Turteldue, myrsanger, gulsanger og rosenfink er i støtet også etter månedsskiftet til juni. Selv lenge etter at vårtrekket har stilnet av og øya har vært overlatt til de lokale hekkefuglene, har det forekommet detonering av vårbomber i slutten av juni i form av lappsanger og sibirspurv.

Sommer (medio juni–medio august)
altDen største overlappingen i sesonger finner vi om sommeren. Denne årstiden er i seg selv preget av ro, der de lokale fuglene går til hekking og et fåtall arter oversomrer eller streifer forbi. Men som nevnt i avsnittet om seinvåren, kan vårtrekket hos mange arter pågå til langt ut i juni. Samtidig starter høsttrekket for en rekke arter så tidlig som i begynnelsen av juni. Tidligst ut er vaderne, etterfulgt av en del andre artsgrupper fra slutten av juli og begynnelsen av august. Det kan derfor absolutt skje ting også sommerstid. Foruten de nevnte sjeldenhetene fra slutten av juni, har midtsommeren sett enkeltfunn av knekkand, sivhøne, dvergterne, bieter, dvergfluesnapper, trekryper, pirol og rosenstær (fire funn fra denne perioden). Dessuten har turteldue blitt sett en rekke ganger og svartrødstjert et par ganger. Siden det er så lite bevegelse i fuglene midtsommers, er det som regel ikke aktuelt å benytte samme felttaktikk på denne årstiden som i trekksesongene. Det er i stedet særlig fire aktiviteter som peker seg ut:

Havfuglobservasjon: Utsiras rykte som en overordentlig god lokalitet for observasjon av havfugl har sitt utgangspunkt i Pedleneset. Her har mange tusen felttimer blitt lagt ned, inntil 1997 under ytterst primitive betingelser. Stormhytta, som da kom på plass og som kan huse fem–seks personer, har imidlertid sørget for radikalt forbedret komfort for den innbitte havfuglentusiast. Havfuglsesongen varer i prinsippet hele året, men seinsommer og tidlig høst er høysesong for de ettertraktede lirene. Den kvantitative forekomsten av enkelte havfuglarter har ved Utsira nådd imponerende høyder: dagsantall på 35 000 havhest, 456 grålirer, 206 havlirer og 106 storjo er eksepsjonelle i skandinavisk sammenheng. I et europeisk perspektiv har imidlertid ikke Utsira etablert seg som en lokalitet som produserer kvalitativt ekstraordinære havfuglobservasjoner, selv om svartbrynalbatross, seks storlirer, fire balearlirer og mange sabinemåker er nok til å få neseborene til å vibrere hos de fleste fugleinteresserte nordmenn.

altHavsvalefangst: Et av sommerens høydepunkter er den nattlige fangsten av havsvaler. Denne aktiviteten har pågått med entusiastisk glød hver sesong siden 1992. Inspirasjonen kom fra britene, som hadde stor suksess med fangst av disse pelagiske dvergene på Shetland fra midten av 1970-tallet. På Utsira foregår dette fortrinnsvis ute på Pedleneset etter mørkets frembrudd, hvor fuglene blir lokket til området med avspillingsutstyr. På spilleren går en uendelig strøm av havsvale- og stormsvale-vokal på høyt volum ut i mørket. En god natts fangst, begunstiget ved svak vind og ikke altfor lys måne, kan resultere i et tjuetalls fangete havsvaler. Den høyeste summen for én natt er 33 individer, mens tilsvarende for en sesong er 230 individer. Imidlertid har opptil 322 individer blitt registrert i løpet av en sesong (fangete og observerte). Dens langt mindre tallrike nevø, stormsvalen, er en eksklusiv og knapt årlig gjest, men opptil åtte individer er registrert i løpet av en sesong.

Hekkefugltaksering: På Utsira er 59 arter med sikkerhet påvist hekkende og ytterligere åtte mistenkt, men bare om lag 32 kan sies å være regelmessige hekkefugler. Stadig nye dukker imidlertid opp. Av landfugler er låvesvale, heipiplerke, linerle, steinskvett, svarttrost, kråke, stær, tornirisk og brunsisik dominerende hekkefugler. Ringdue, rødstrupe, fuglekonge og bergirisk er mer sparsomme, men regelmessige. På selve Utsira er det dessuten flere større kolonier med havhest, stormåker (sildemåke, gråmåke og svartbak), krykkje og rødnebbterne. Langs kysten er ærfugl, tjeld, fiskemåke, teist og skjærpiplerke vanlige hekkefugler. På Spannholmane er det artene toppskarv, krykkje, lomvi, alke og lunde som utmerker seg.

Vadere: Trekket av vadere på Utsira har tradisjonelt sett ikke markert seg på samme måte som for visse andre artsgrupper. Det har primært hatt sin årsak i manglende furasjeringsplasser for fuglene på øya. Men øya kan i perioder huse moderate mengder av et fåtall arter, fortrinnsvis i midten av august. For å få talt skikkelig lønner det seg å bruke båt slik at hele kyststripen kan dekkes, og antallene av arter som polarsnipe, sandløper, strandsnipe og steinvender kan da nå anselige høyder sett i et lokalt perspektiv. Videre har Spannholmane blitt oppdaget som en god lokalitet for rastende vadere, og gjentatte besøk dit i månedene juli–september siden slutten av 1990-tallet har resultert i revurdering av en del arters status. Sammenligner man Utsiras liste på 37 arter vadere med Fair Isles 51, sier det noe om Utsiras potensiale, ettersom Fair Isle stort sett stiller likt med Utsira hva gjelder mangel på gode habitater for vadere.

Tidlig høst (primo august–medio september)
Potensialet for den allerede nevnte havfuglsatsingen fortsetter med uforminsket styrke til langt utpå seinhøsten. Det samme gjelder andefugl- og vadertrekket, selv om det blir stadig mindre aktuelt å prioritere båtturer ut til Spannholmane. Når de lokale hekkefuglene har gjort unna sommerens plikter, sørger den resulterende ungeproduksjonen for til dels betydelige bestandsøkninger for en del arter. Arter som tornirisk og brunsisik samt de hekkende sjøfuglene, får mangedoblet sine totaler i loggen utover seinsommeren og den tidlige høsten.

altDe landbaserte trekkfuglene kan så smått begynne å vise tegn til bevegelser i slutten av juli, men det er først i august det begynner å ta form. Selv om mange vanlige arter har sitt hovedtrekk i denne måneden, for eksempel løvsanger og svarthvitfluesnapper, er det ofte slik at disse artenes trekk bare i liten grad berører Utsira. August fremstår derfor som en rolig måned for trekkfugl på Utsira. Ikke desto mindre kan siste halvdel av måneden og de første dagene i september være svært givende. Mange av de samme artene som dominerer i den siste delen av vårtrekket, er fremtredende i denne perioden, så som tårnseiler, svaler, buskskvett, hagesanger, bøksanger, svarthvitfluesnapper og tornskate. Dette er dessuten høysesong for populære arter som hauksanger (regelmessig), østsanger (regelmessig de siste årene) og hortulan (variabel). Øyas eneste høstfunn av nattergal er fra slutten av august. Andre celebriteter i denne perioden inkluderer sitronerle (fire funn), svært tidlig høstfunn av sibirsk svartstrupe, tartarsanger (tidligere kjent som dvergspottesanger), rødstrupesanger, lappsanger (to funn), pirol (to funn), rosenvarsler, rødhodevarsler og flere rosenstær og båndkorsnebb. Mer ordinære, men like fullt interessante, arter som gjør seg gjeldende i disse dagene er vendehals, trepiplerke, løvsanger og gråfluesnapper, hvis trekk kulminerer rundt eller noe før midten av september. Fra samme periode finnes også isolerte funn av lokale sjeldenheter som haukugle og nøttekråke. De tre første ukene i september er den beste tiden for den som ønsker å finne sibirspurv. Potensialet for nasjonale sjeldenheter i overgangen august/september, en periode tradisjonelt sett plaget av underbemanning, er stort, noe følgende gjesteliste skulle bevitne: storlire (tre funn), balearlire (to funn), steppehauk, enghauk, aftenfalk, sabinemåker, hvitvingesvartterne, dverglerker, sibirtrost, lappsanger, krattvarsler og brunhodespurv.

Bombetiden (ultimo september–medio oktober)
altTidsrommet som spenner fra siste uke av september til et par uker ut i oktober er de absolutt mest begivenhetsrike ukene på Utsira gjennom året. Mange av de regulære trekkfuglene har sin høysesong innen dette tidsrommet, et tidsrom som også er kjennetegnet ved årets beste observatørdekning. Mange av de vanlige artene som nettopp har hatt sin kulminasjon blir overlappet av nye kontingenter trekkere, gjerne arter med noe mer eksklusiv valør. Dette sørger for rike muligheter til å bekjentgjøre seg med et mangfold av spennende arter. Typisk for denne perioden er noe Utsira er spesielt kjent for, nemlig den regelmessige og systematiske forekomsten av tidligtrekkere godt ut i oktober, representert ved svaler, trepiplerke, rødstjert, Acrocephali, Phylloscopi, fluesnappere og tornskate. Videre står perioden for den legendariske forekomsten av arter som har blitt omtalt som Utsira-spesialiteter siden Chaworth-Musters’ dager: tartarpiplerke, gulbrynsanger, dvergfluesnapper og dvergspurv er fremdeles å finne på Utsira med uslåelig hyppighet, både i norsk og nordisk perspektiv. Hele denne perioden er også tiden hvor det topper seg for god-arter som islom, vannrikse, kvartbekkasin, polarjo, turteldue, svartrødstjert, svartstrupe og rosenfink.

Det daglige fuglebildet i overgangen september/oktober kan til tider være imponerende i seg selv, og har sin primære komposisjon bestående av heipiplerke, gjerdesmett, jernspurv, rødstrupe, rødstjert, steinskvett, munk, hagesanger, gransanger, fuglekonge, finker og sivspurv. Alle disse artene i kombinasjon på gode dager kan sørge for et mektig skue når tusenvis av individer dekker marken og luftrommet. altLista over nasjonale sjeldenheter er så god som man får den: storlire, balearlire (to funn fra denne perioden), skjestork (en flokk), sibirlo, rustsnipe, mange sabinemåker, alpeseiler, mange dverglerker, mange sibirpiplerker, tundrapiplerke (tre funn), flere sitronerler, sørnattergal, blåstjert, en rekke sibirske svartstruper, isabellasteinskvett, svartstrupesteinskvett, middelhavssteinskvett (to funn), ørkensteinskvett, gulltrost, ytterligere to sibirtrost, brunkinnskogtrost (tre funn), gråstrupetrost, bruntrost, taigatrost (to funn), starrsanger (fem funn), stripesanger (to funn), busksanger (to funn), tartarsanger, rødstrupesanger, ytterligere noen lappsangere, en rekke fuglekongesangere, blekbrynsanger, viersanger (fire funn), brunsanger (fire funn), furusanger, rødtoppfuglekonge (to funn), rødhalevarsler (to funn), krattvarsler, rødhodevarsler (tre funn), flere rosenstær, myrteparula, kastanjespurv og rosenbrysttykknebb. Lokale sjeldenheter i denne perioden, blant Utsira-entusiaster mottatt med like stor entusiasme og høy puls som flere av de ovenfor nevnte, har involvert praktærfugl, stellerand (to funn), myrrikse (to funn) og dvergspett (tre funn). Perleugle, spettmeis og nøtteskrike har dessuten forekommet invasjonsartet.

Seinhøst (medio oktober–primo desember)
Utover seinhøsten minker det raskt med celebre arter, men også den generelle tilgangen på fugl er på hell. Et unntak er store forekomster av troster, som er et av særtrekkene på denne tiden. Et annet unntak er etternølere av alle typer trekkfugler, eksemplifisert ved nasjonalt seine funn av rørsanger, dvergfluesnapper og altrosenfink. Perioden er videre fin for gjerdesmett, svartrødstjert, gransanger og fuglekonge. På klare, fine dager med svake nordøstlige vinder ligger alt til rette for uttrekk fra fastlandet av spetter og meiser; under slike forhold vil også havørn kjenne sin besøkelsestid. Dessuten øker mengdene av ender, måker og alkefugler på denne tiden. Spennende arter som dvergsvane og hærfugl har det vist seg å være større sjanse for å finne på denne tiden enn ellers i året. Sjeldenhetslista inneholder ettertraktede saker som grønlandsk form av jaktfalk, dverglerker, markpiplerke, sibirpiplerke (fire funn fra denne perioden), blåstjert, sibirsk svartstrupe (to funn), isabellasteinskvett (to funn), ørkensteinskvett, gråkinn-/irokeserskogtrost, brunkinnskogtrost, taigatrost (to funn), tartarsanger, flere fuglekongesangere, blekbrynsanger, brunsanger (to funn), eikesanger, rødtoppfuglekonge (to funn) og hvithodespurv. De lokale begivenhetene har inkludert orrfugl, kongeørn (to funn), nattravn, grønnspett (to funn), fossekall, nøtteskrike og konglebit. Perioden avsluttes ved at forholdene stabiliseres på et rolig nivå. Oppkvikkere, som regel med et lokalt tilsnitt, har vist seg å kunne komme i form av dvergdykker i Nordvikvågen, seine gransangere, nyankomne svartkråker, eller polarsisiker i flokkene med gråsisik.

Vinter (primo desember–ultimo februar)
altVinteren er den roligste tiden på Utsira. Fra midten av desember til midten av februar er det få arter og marginalt flere individer til stede. Av landfugler er det særlig gjerdesmett, svarttrost, blåmeis, kjøttmeis og bokfink som finner seg til rette på Utsira i vintermånedene. Fugler som også holder stand er noen av de vanlige endene, en og annen spurvehauk, kråkefugler, og enkelte år gjess samt hvitvingede måker. Et varierende antall trekkfugler overvintrer, noen regelmessig, andre kun enkelte år, som enkeltbekkasin, ringdue og stær. Andre arter som har kunnet vise til forsøk på overvintring er tårnfalk, kvartbekkasin, jernspurv, munk, gransanger og kjernebiter. Storm og høye bølger er vanligere forekommende på Utsira enn store snømengder, og i tilknytning til kraftige sørvest-stormer blir det nå og da gjort observasjoner som er relatert til de rådende værforhold. Dette har involvert bl.a. ender (gravand og snadderand), vadere (opptil 90 myrsniper som har blåst rundt på jordene) og alkefugler (alkekonge og lunde som har blitt funnet langt inne på øya). Sjeldenheter på denne tiden er særdeles uvanlig, ingen nasjonale sådane finnes i arkivene, og de få som har vist seg er alle av lokal art: bergand, sothøne, skjære og polarsisik.

 

Denne teksten er hentet fra Fugler og fuglafolk på Utsira, og gjengitt med tillatelse fra forfatterne.