Geir Mobakken
Årets andre nye art for Utsira dukket opp den 9.8 i form av en alaskasnipe. Det var under en tur til Spannholmane at den lenge forventede arten til slutt ble funnet.
En ettermiddagstur til Spannholmane, Utsiras lille fuglefjell en kort båttur sørvest for øya, den 9.8 skulle vise seg å by på en positiv overraskelse. Skipper Øystein B. Nilsen, fotograf Sveinung Larsen og undertegnede var først bortom Lausingen, noen små holmer sør for Spannholmane. Den var påfallende tom for vadefugler. Det faktum lovet ikke godt for Spannholmane, som etter en rundkjøring knapt nok ga en eneste fugl. Vi bestemte oss allikevel for ilandstigning for en sjekk av holmen. Klokka var nå 16:30 og ganske umiddelbart etter å ha klatret opp den vanlige ruta ble jeg oppmerksom på en vadefugl som stod i profil et stykke unna, på bar steingrunn, og som virket interessant. Jeg ga beskjed og Sveinung og Øystein så raskt samme vei. Den var på rundt 60 m hold, men proporsjonene, relativt kort nebb og det faktum at den hadde det som så ut som brystbånd gjorde at alaskasnipe virket svært trolig. Jeg gikk opp der de andre stod, Sveinung gikk rett ned til båten for å hente fotoutstyret, var uforskammet raskt tilbake, ble gitt tommelen (opp) og ordlyden «alaskasnipe» og begynte avfyringen.
Fuglen var typisk. En «høy» Calidris, relativt kort og lett buet nebb, kraftig streket bryst i skarp kontrast til hvit buk. Lyse bein. Den tok til vingene og fløy mot den østre holmen.
I likhet med svartglenta fra tidligere i år var også alaskasnipa overmoden for den lokale artslista, med 213 norske funn pr. 2009, det siste året arten figurerte som nasjonalt sjelden. En annen parallell er at også vadefugler kjennetegnes ved laber forekomst på Utsira, og det dessverre i høyere grad enn tilfellet er for rovfugler, med svært få nasjonalt interessante funn. De kan lett telles på en hånd, og forklaringen er selvfølgelig den nærmest totale mangel på vadefuglhabitater på øya. Spannholmane er et hederlig unntak.
