Overnatting på Utsira
Hytte i Nordvik
Torleiv Vestre si hytte er plassert like sør for Dalanaustet i Nordvik. Intim og koselig hytte med sengeplass til seks personer. Parabol-TV. Avstand til fergeleie ca. 200 meter og 1,5 km til butikken.
Kontaktperson: Torleiv Vestre, tlf. 52 74 91 60 / 900 64 318
Bølgen
Helt ved kaikanten i Nordevågen ligger Bølgen, 4 flotte nye leiligheter som hver har 6 sengeplasser. Leilighetene går over to etasjer der en finner ett soverom, bad, åpen kjøkken/stue løsning i 1.etasje og to soverom og tv-stue i 2.etasje.
Her kan en finne alt en trenger for å kunne ha et hyggelig opphold og nyte havet som er like utenfor stuevinduet. Ligger ved ferjeleiet i nord og 1,5 km til butikken i sør.
Kontaktperson: Tove Grimsby/ Maria Thomassen , tlf. 912 42 714
Haugesund turistforenings hytte
Haugesund turistforenings nye hytte er i full drift og er plassert i sørøstre del av Nordvik.
Sengeplass til 40 personer. Avstand til fergeleie ca. 400 meter og ca. 1,5 km til butikken.
Kontakt: Haugesund turistforening, tlf. 52 71 53 11 (spør etter Rolf)
Leilighet Hoien
Nyoppusset underetasje på ca 40m2 på Hoien nær Sørevågen.
Ikke altibox, men wifi og tv med hdmi for streaming. 600 pr. døgn, eller 3200 for en uke.
100kr i tillegg pr sengetøy/håndkle.
Et soverom med dobbelseng som kan splittes. Sovesofa i oppholdsrom, så totalt tre soveplasser. Avstand til fergeleie ca. 1,6 km og ca. 150 m til butikken.
Kontaktperson: Anders Myklebost, tlf. 418 52 330
Havsula
Lite hus i sjøkanten i Sørevågen. Sengeplass til seks personer. Fint innredet. Parabol-TV. Båt kan leies. Avstand til fergeleie ca. 2 km og ca. 200 m til butikken.
Kontaktperson: Toralf Austrheim, tlf. 990 25 860
Sildaloftet
Helt ytterst på kai i Sørevågen ligger Sildaloftet, med overnattingsplasser inntil 33 personer fordelt på 15 rom. Her er det store fellesarealer med et moderne kjøkken og hyggelig stueområde. Tar også imot gjester innen kurs og konferanse da de har et stort konferanserom med plass til inntil 30 personer. Antall sengeplasser pr. rom varierer fra én til fire stk. Ca. 500 meter fra butikken og 2,4 km fra fergekaien i Nordvik.
Kontaktperson: Tove Grimsby/ Maria Thomassen , tlf. 912 42 714
Havdis
Romslig og fint feriehus med 8 sengeplasser i Norevågen. 4 doble soverom + hems, stort kjøkken og stue, bad med dusj og vaskemaskin. Avstand til fergeleie ca. 200 meter og 1,5 km til butikken. Plassen er det røde huset som vises her til høyre.
Kontaktperson: Ingvild Toft, tlf. 40280720 / 90796416
Sjølyst
Nyrenovert sjøhus like ved tidligere Utsira havstuer (nå "Hos Edith og Hjalmar"). Sengeplass til åtte personer. Vaskemaskin og tørketrommel. Parabol-TV. Båt kan leies. Like ved havhestkoloni. Avstand til fergeleie ca. 3,1 km og ca. 1,3 km til butikken.
Kontaktperson: Toralf Austrheim, tlf. 990 25 860
Dalastein i Sørevågen
Leiligheten Dalastein i Sørevågen er nå tilgjengelig for utleie igjen.
Kontaktperson: Helene Valnumsen, tlf. 402 47305
«Hos Edith og Hjalmar»
Tidligere Utsira havstuer. Her er det åtte stk. to-sengs leiligheter og to stk. fire-sengs leiligheter for utleie, alle med tekjøkken og eget bad. «Hos Edith og Hjalmar» ligger sørøst på øya, i rolige omgivelser i Skarvanesvågen på Austrheim. Avstand til Jokerbutikken i Sørevågen er ca. 1,4 km, og til fergekaien i Nordvik ca. 3,1 km. Se foto under. Trådløst internett. Egne tilbud i bombeuka.
Kontaktperson: Edith Nilssen, tlf. 52 22 87 00 / 975 69 194
De som har vært mye på Utsira, finner gjerne sin egen stil og sine egne måter å gå over øya på, men her er noen generelle tips til deg som er ny. Hvis du er interessert i å finne fuglene selv, er det tre ting som gjelder: vær aktiv, lær aktivt og vær kritisk! Det er kanskje innlysende, men dette er like fullt de viktigste egenskapene og hva som skiller klinten fra hveten blant fuglefolk.
Ved å være aktiv, menes at man er observant og alltid «på hugget». Vær mest mulig ute i felt – ikke sitt inne og vent på bedre tider. Antallet oppdagelser øker proporsjonalt med antallet felttimer. Når du er ute, ikke vær redd for å anstrenge deg litt ekstra ved å gå over en attraktiv eng eller ved å besøke en avsidesliggende dal eller hage. Skanne himmelen, busker og gjerdestolper offensivt hele tiden. Bruk håndkikkerten mest mulig – ikke vent for lenge med å løfte den, selv om fuglen ikke ser så spennende ut ved første blikk. Ikke la noen fugl passere uten at den er sikkert identifisert, følg gjerne etter den om nødvendig. De fleste fuglekikkere er på hugget hvis de besøker øya i kun en kort periode og forholdene er gode, men det skal ofte overraskende lite til før mange blir desillusjonerte, sløve og slappe. Da erfarer de fort at nyankomne, ivrige fuglefolk på øya ser langt mer enn det de selv gjør. Tiden er da moden for selvransakelse, gå gjennom litteraturen på de artene du har tro på, legg opp en strategisk feltplan, kle deg etter været og legg i vei!
Ved å lære aktivt, menes det at man hele tiden jobber med å forbedre kunnskapene sine, både teoretisk gjennom lesing og praktisk ved å være ute i felten. Vær strategisk i den teoretiske fasen, konsentrer deg om det viktigste, lær de grunnleggende prinsippene ved terminologi, systematikk og generell artsbestemmelse, abonnér på et par av de toneangivende utenlandske tidsskriftene og let opp de mange gode, spesialiserte sidene på internett. Gå sammen med erfarne fuglekikkere og lopp dem for kunnskap! Test dine egne teoretiske kunnskaper ute i felt, vær analyserende i møte med all fugl, både vanlige og sjeldne, benytt gjerne en fuglebok, og vær flittig med egne notater.
Ved å være kritisk, ligger det at man ikke må ankomme øya i den tro at alt som rører seg er noe sjeldent. Ha alltid som utgangspunkt at det du ser sannsynligvis er noe vanlig, uten at det må hindre deg i aktivt å ransake ethvert individ for eksotiske kjennetegn. Vurdér også avvikende drakt og form som mulig forklaring på en merkverdig utseende fugl. Tyder alt virkelig på en sjelden art, sammenlign fuglen med tekst og illustrasjon i fugleboka (du får lønn for strevet hvis du allerede er belest). Ikke nøl med å tilkalle andre fuglefolk for nye, friske blikk. Den påfølgende konklusjonen vil mest sannsynlig bli den korrekte, enten den første mistanken blir bekreftet eller korrigert. Mange har vist seg å være for raske på avtrekkeren og lar artsbestemmelsen bli farget av ønsketenkning. Husk at sjeldne fugler også er sjeldne på Utsira!
Været og valgene
Foruten årstiden og bemanningsgraden, er det ingenting som påvirker mengden og kvaliteten på Utsiras fugleforekomster mer enn været. Samtidig vet vi ikke nok om meteorologi i relasjon til fugletrekk til at vi alltid kan spå hva ulike værforhold vil føre til av resultater.
For å få mest mulig ut av en dag i felt, er det viktig å se an føre og årstid ved valg av felttaktikk. Vær bevisst dagens feltplan, forsøk å fordele energien, ikke sløse med kreftene ved å oppsøke steder på øya som erfaringsmessig er lite produktive – det er mer lønnsomt å gå over de beste områdene flere ganger. Det samme gjelder hvis du er på vei til et område du ser noen andre akkurat forlater: Ikke bli desillusjonert, men se over området de kom fra en gang til, kanskje hadde disse en annen strategi enn deg. Dessuten ser man svært ofte eksempler på at enkeltfugler som er stabile i et område, ikke nødvendigvis er lette å oppdage ved første gjennomsyn. Likeledes, ikke få panikk hvis det er få fuglekikkere på øya og forholdene er gode – gå rolig og systematisk gjennom de beste områdene. Husk at de fleste godbitene holder seg i mer enn én dag; det er derfor mer fornuftig å gå grundig til verks over et begrenset område første dag og gjøre det samme i et annet område andre dag, i stedet for å fare usystematisk og overfladisk over hele øya begge dagene.
De beste forholdene for å se etter rastende fugler er under overskyet vær og lite vind. Da er det lett å oppdage høytflygende fugler, du kan regne med at en bevegelse i et tre faktisk er forårsaket av en fugl og ikke et vindkast, og fuglene er generelt på sitt mest aktive. På stille dager kan det være et yrende liv i luften, og det mest uventede kan passere over Siradalen. Da lønner det seg å være tidlig ute for å få med seg trekkbevegelsene av piplerker, troster, finker og annet, gjerne i grålysningen. Imidlertid har Utsira den særegenhet at de mest sjeldne artene nesten alltid blir oppdaget et stykke ut på dagen. Det er dessuten ikke alltid en sammenheng mellom mengden av vanlige trekkfugler og oppdagelsen av de store bombene. På gode nedfallsdager kan man oppleve gode mengder subrariteter som gulbrynsanger og dvergfluesnapper, mens de tyngre artene like gjerne kommer når forholdene tilsynelatende er rolige, gjerne i kjølvannet av de fuglerike dagene.
Værskifter er ofte av det gode, særlig når det går fra urolige vinder og nedbør til stille og opphold. Under lange perioder med samme værtype har øya en tendenes til å tømme seg for fugl, selv om forholdene virker gode. Hvis det blåser kraftig, er det ugunstig å se etter rastende spurvefugl, ikke bare fordi de har en tendens til å forsvinne fra øya under slike forhold, men fordi de gjenværende fuglene gjerne gjemmer seg i de tette og uoversiktlige plantningene i påvente av bedre forhold. Fuglene vil ofte komme ut på steder med le for vinden, så det kan lønne seg å vente på et slikt sted.
Lokalitetene og været
Når vinden kommer fra vestlig sektor, særlig mellom V og SV, er havfuglobservering fra Pedleneset tradisjonelt sett det mest opplagte valget. Der gir Stormhytta ly for regn og skumsprøyt og le for vinden. Her er teleskop på stativ en forutsetning for å få med seg fuglene som trekker på langt hold. Vær imidlertid flittig med håndkikkerten for å få overblikk samt for å fange opp de fuglene som passerer nær land. Er det lite vind og fritt for nedbør, kan det lønne seg å sitte utenfor hytta for maksimalt synsfelt. Helganes på vest kan da være et godt alternativ. Det er også blitt sett en del havfugl fra Jupevikshoien under gode værforhold, inklusive lirer og sabinemåke. Om våren kan klarvær og nordavind, som ikke er kjent for å gi gode spurvefuglforekomster, også gi fint utbytte på sjøen, særlig på Sirafjorden.
Som nevnt for landfuglene, er det heller ikke alltid samsvar mellom gode forekomster av vanlige havfugler og mer spennende arter. Det kan eksempelvis være lite lirer å se på dager med gode havhest- eller krykkje-antall. Hvilke forhold som gir de beste fugleforekomstene kan være vanskelig å forutsi. Det kan være tilsynelatende optimale forhold, uten at noe særlig passerer. Hvis det er rolig om morgenen kan det lønne seg å forsøke igjen noen timer seinere. Det er ofte bevegelse i havfugltrekket i tilknytning til regnbyger. Under kraftigere vind enn sterk kuling, er det normalt lite å se. Det kan imidlertid være bra like etter en stormfull periode, selv om vinden i øyeblikket tilsynelatende er av feil styrke eller retning. Uansett, den sikreste måten å finne ut om havfugltrekket er i gang på, er å gå ut og sjekke selv!
På dager med massivt trekk er det vanlig å begynne med hagene og markene i Siradalen på jakt etter nyankomne trekkfugler. En tur langs den takrør-bevokste bekken Veito er obligatorisk, en runde oppom Merkeskogene likeså. Skogene er tette og vanskelige å sjekke skikkelig, men mange av fuglene viser seg i utkantene eller i toppene hvis man stiller seg opp og venter. I området Merkeskogene–Utsira fyr blir det ofte observert rovfugl. På Pedlestemmen kan vadere, lerker, piplerker og mye annet skjule seg i gressvegetasjonen. Dette er også et av de stedene på øya som har produsert flest funn av dobbeltbekkasin. Det kan være lurt å sjekke Måkskitmyre tidlig på morgenen for ender og vadere som har ankommet i løpet av natten og tidlig morgen, og som kanskje sjeneres av andre fuglekikkere, turgåere eller rovfugl utover formiddagen. Unngå å gå så nærme at du skremmer bort rastende ender, ikke bare av hensyn til andre fuglekikkere – fugler som ligger på vannet fungerer nemlig som levende lokkeender for andre forbipasserende vannfugler. Som alternativ start på dagen, kan Jupevikshoien gi utbytte i form av kysttrekkere, som gjess, ender, lommer, joer og alkefugler, og iblant anselige mengder direktetrekkende spurvefugler.
Hagene er med sin avgrensede natur langt å foretrekke for observasjon av fugl fremfor de uoversiktlige plantningene. Det kan være lurt å bruke mer tid i hver hage enn hva som kan synes nødvendig ved første øyekast. Spesielt i de større hagene kan tilbaketrukne arter som jernspurv, nattergaler og hauksanger gå i dekning og forholde seg rolige i lang tid. Ved å stå stille og vente, kan man oppleve at det uventet hopper en fugl fram fra «intet». Dessuten er de rastende fuglene ofte i kontinuerlig bevegelse. De forflytter seg gjerne mellom hagene, og det kan derfor lett ankomme nye fugler mens du står og venter. De mest spennende er Skjeldehagen, Løvlandhagen, Karolinehagen, Hjemmet, Staraberje samt hagene i Herberg, alle favorittplasser for bl.a. rødstrupesanger, gulbrynsanger og dvergfluesnapper. De fleste av disse lar seg utforske fra veien hvis man har litt tålmodighet, og det er derfor ofte unødvendig å gå inn i hagene. Selv om de fleste sirabuer er positive til fuglefolks nærvær, vil vedvarende opphold rundt eiendommene uten eksplisitt tillatelse være brysomt i lengden. Det samme gjelder i enda større grad beitemarkene. Ikke gå på jorder uten å forhøre deg med kjentfolk om hvor dette er akseptert, og ikke forsér gjerder andre steder enn ved porter som du forlater slik de sto. Gjerder, ikke minst steingjerder, er hellige på Utsira!
Videre er det viktig å få med seg Kvalvikvågen. Innerst i vågen finnes en nokså liten, men svært frodig takrørskog. Området rundt har til tross for sine høye bergknatter en åpen og lys natur, og er en attraktiv plass for rovfugl, spesielt jakt- og vandrefalk. Selve takrørforekomsten vil tiltrekke seg rikser og Acrocephali. Dette området har også ved mer enn én anledning kunnet by på mange norske feltornitologers våteste drøm: nordamerikanske spurvefugler. Den østvendte skråningen opp mot Karolinehagen er stedvis tett bevokst med lave nypebusker. Disse tiltrekker seg gjerne buskskvett, ringtrost, munk, rosenfink og lignende. Alle former for høyt og vissent gress på øya, som mellom Merkeskogene, ved Skjeldehagen, i Grotledalen, og rundt idrettsplassen, blir regelmessig gjennomtrålet av fuglefolk på jakt etter «krypere», særlig Locustella-sangere.
Austrheim er et svært spennende, men samtidig ofte neglisjert område. De store, fine jordene som til dels ligger ute av syne fra veien, har stor tiltrekningskraft på gjess og flokker med vadere. Det er vanlig å stoppe opp ved den siste, lille treklyngen ved den store låven på høyre hånd, men det kan også lønne seg å ta en tur bort til Jupevikshoien for å se etter rastende ender og måker rundt Skarholmen. Samtidig kan man sjekke trekkaktiviteten ute på Sirafjorden. Selv om det er langt å gå, kan det være utbytterikt å sjekke ut Austre plantning og markene omkring. Dette er et fint område som relativt sjelden besøkes av folk og som derfor er en attraktiv rasteplass for store, sky arter. Fugler som blir skremt opp fra Måkskitmyre på morgenen er det stor mulighet for å finne igjen her, hvis de ikke er på Austrheim eller Pedlestemmen.
Når man føler at disse beste områdene på øya er grundig dekket, hvilket tar mange timer med lav til moderat dekningsgrad, bør man gå over de samme områdene på nytt igjen så lenge energien tillater det. Nye trekkfugler kan ankomme øya når som helst på døgnet, og det finnes mange eksempler på dager som har begynt rolig, for så å bringe en influks av trekkfugler eller en ettertraktet lekkerbisken på ettermiddagen eller i kveldingen.
Denne teksten er hentet fra Fugler og fuglafolk på Utsira, og gjengitt med tillatelse fra forfatterne.
Store mengder trekkfugler passerer frem og tilbake over Nordsjøen vår og høst, mellom hekkeplassene i Skandinavia og overvintringsområdene på De britiske øyer, Kontinentet eller enda lenger sør. Fuglene trekker på bred front langs en NØ–SV-akse. Utsiras beliggenhet i dette havområdet burde gi grunn til å anta at hovedtrekkretningen til fuglene som observeres på øya gjenspeiler hovedbevegelsesretningen i havområdet: fra SV til NØ om våren og fra NØ til SV om høsten.
Mitt feltinntrykk har imidlertid vært at de fleste fugler som slår seg ned på Utsira ankommer i NV og beveger seg mot SØ, altså på tvers av den antatt mest logiske retningen. Dette gjelder ikke bare om høsten, men faktisk også om våren.
Ettersom det aldri har vært foretatt noe dedikert studium av hvordan fugler ankommer og beveger seg på Utsira, har jeg sett på fordelingen av nyankomne trekkfugler og deres eventuelle bevegelsesretninger, for å undersøke hvorvidt dette danner et mønster som understøtter feltinntrykket.
Den logiske bevegelsesretningen
Det har lenge vært kjent at skandinaviske trekkfugler overvintrer på motsatt side av Nordsjøen. Man trodde tidligere at fuglene under trekket i hovedsak valgte å holde seg over land ved å følge kystlinjen i størst mulig grad, men da man begynte å studere trekket med radar etter Den annen verdenskrig, fikk man bekreftet at det regulært pågikk et massivt trekk tvers over Nordsjøen (Fig. 1) (Lack 1960, 1963).
Fig. 1. Trekket av skandinaviske spurvefugler over Nordsjøen. Hvite piler indikerer hovedtrekkretning om våren, mens de sorte indikerer tilsvarende om høsten (fritt etter Lack (1960, 1963)). The migration of Scandinavian passerines accross the North Sea. The main directional movements are indicated with white (spring) and black (autumn) arrows (based on Lack (1960, 1963)).
Fra de første ornitologiske høstundersøkelsene fra Utsira på 1930-tallet, nevnes det at fuglene ble sett trekkende i stor høyde på vei vestover, og at de da ofte ble observert «likesom sten falle rett ned høit der oppefra og ned i det brede åpne dalfør» (Schaanning 1937).
Edberg (1954) nevner at han i løpet av sitt ukelange besøk i overgangen august–september 1953 kun ved tre tilfeller observerte fugl trekkende til øya, og alle ankom fra Ø og SØ. Det er en vanlig oppfatning også nå til dags at trekkfugler som observeres på Utsira er fugler som naturlig mellomlander på øya fordi øya er praktisk beliggende langs ruten mellom vestlandskysten og De britiske øyer. I litteraturen fra 1950-tallet (Holgersen 1954) er dette synet dominerende, og det ble videreført også under de etterfølgende årenes undersøkelser. Unntaket som nevnes av Holgseren, er i forbindelse med en dag med mye trost Turdus i slutten av september 1952, da han på østsiden av øya kunne registrere uttrekk av flokker på vei mot fastlandet. Masseforflytninger av trost på vei mot SØ er registrert en rekke ganger senere, men fenomenet later til å bli oppfattet som unntakene, snarere enn regelen: «Perhaps they had reached Utsira during the nights's darkness and now in daylight discovered that they had been drifted off their route», forklarer Holgersen, med henvisning til at trostene egentlig skulle holdt seg til kysten*. Ree (1977) forklarte samme fenomen med at trostene på slike dager returnerer til fastlandet etter å ha møtt dårlig vær ute i Nordsjøen. Samme publikasjon oppsummerer med at en stor del av de direktetrekkende landfuglene trekker ut fra Utsira i retninger mellom SV og SØ om høsten, men uten at det trekkes konklusjoner om retningen de kom inn til øya fra. Ingen av disse observasjonene har imidlertid frembragt innsigelser mot det synet som har dominert helt fram til i dag, at trekkfuglene i sin allminnelighet bruker Utsira som en strategisk beliggende rasteplass på veien over Nordsjøen.
Feltinntrykk på tvers av teorien
Da undertegnede besøkte øya for første gang høsten 1986 og tilbragte en måned på øya i september–oktober 1988, registrerte jeg flere ganger inntrekk av fugler fra mellom NNV og V. Både i form av direkte inntrekkende småflokker og enkeltindivider av trost, linerler Motacilla alba og annet, og i form av fuglekonger Regulus regulus krypende i gresset ytterst på Pedleneset.
Enda mer tankevekkende var det imidlertid da jeg i mai 1989 og ved flere tilfeller senere, registrerte samme bevegelsesretning også om våren, første gang i form av låvesvaler Hirundo rustica inntrekkende fra NNV på Pedleneset. Fra en av de mest fuglerike vårene i Utsiras historie, våren 1988, ble det gjennom ringmerking påvist et overraskende stort gjennomtrekk av fugl i Skjeldehagen, den nordvestligste av hagene på øya, og de fleste så ut til å bevege seg sørover (P. Gylseth, pers. medd.). Også blant nyere tids ringmerkere er oppfatningen at gjennomstrømningen av fugl på øya er høyere enn man får inntrykk av kun ved observasjonsvirksomhet, og det kan virke som om den dominerende bevegelsesretningen for fugler som beveger seg fra hage til hage på øya, er fra NV til SØ.
Mitt inntrykk av en slik bevegelsesretning har forsterket seg ytterligere etter gjennomgang av alle funn av sjeldne arter og alle tilgjengelige logger og publikasjoner fra øya (Tveit, Mobakken og Bryne 2004). Gråkinn-/irokeserskogtrosten Catharus minimus/bicknelli i 1973, kastanjespurven Emberiza rutila i oktober 1974 og brunkinnskogtrosten C. ustulatus i september–oktober 1997 er monumentale eksempler på fugler som er oppdaget i V–NV og gjenfunnet i SØ. Den økte vårsatsingen på 1990-tallet ga også eksempler fra denne årstiden, godt illustrert med sitronerla M. citreola i mai 1991, skjæregjøken Clamator glandarius i april 1993 og trielen Burhinus oedicnemus i april 1997, som alle ble oppdaget i NV og senere gjenfunnet i SØ (Fig. 2).
Hypotesen, materialet og metodene
For å undersøke dette nærmere, kunne man ha iverksatt en dedikert feltundersøkelse av trekkretninger på Utsira. Det er imidlertid vanligvis svært lite direktetrekk å se på øya, med unntak av noen få store direktetrekkdager i løpet av hver sesong. Det ville derfor være svært ressurskrevende å samle inn et godt tallgrunnlag basert på visuelle observasjoner av direktetrekk på dager med normale tilstander. Det ville krevd dedikerte observatører med en felttaktikk som neppe ville være fruktbar i forhold til hva som vanligvis prioriteres på Utsira, nemlig å lete opp sjeldenheter. Alternative metoder kan være å enten ha fangstnett på ulike deler av øya samtidig, i håp om å gjenfange fugler som forflyttet seg fra en side av øya til en annen, eller å fargemerke fugler for så å følge dem i felt.
I mangel av resultater fra en slik dedikert undersøkelse, har jeg i stedet tatt utgangspunkt i loggførte observasjoner av rastende langdistansetrekkere hvor fuglens oppdagelsessted og eventuell bevegelsesretning er nedtegnet. Jeg har så tatt utgangspunkt i følgende påstand:
Fordelingen av funnsteder blant en stor mengde nyankomne trekkfugler, vil avtegne et mønster som i sum avslører himmelretningen de fleste ankom øya fra.
Inntrykket av at fugler slår seg ned på første og beste sted på en øy er klart gjeldende på den mindre og mer oversiktlige øya Helgoland i Tyskebukta (V. Dierschke, pers. medd.), og det store gjennomtrekket av fugler og lave gjenfangstraten i ringmerkingsmaterialet fra Utsira, vitner om at det samme også gjelder på Utsira.
Hvis mønstret som da blir avtegnet gjenspeiler den mest logiske bevegelsesretningen og understøtter det dominerende synet, vil resultatet være en overvekt av funn i SV om våren og i NØ om høsten. Men siden hypotesen jeg forsøker å prøve er at overvekten av langdistansetrekkere som oppsøker øya i stedet følger en NV–SØ kurs, vil dette mønsteret avtegnes med flest funn i NV, gradvis avtakende mot øyas sørøstlige del, og med en overvekt av noterte forflytninger fra NV mot SØ – både vår og høst.
Materialet og metodene
Materialet i denne undersøkelsen består av totalt 781 funn av flere regulære arter, foruten en rekke sjeldenheter. Sesongmessig fordeler det seg med 223 vårfunn og 558 høstfunn. Rundt 70 arter av langdistansetrekkende landfugler er representert, og de tjue best representerte artene fra henholdsvis vår og høst er oppført i Tabell A. For de mest regulære artene har Utsira Fuglestasjons logg t.o.m. 2003 og mine egne logger fra høstene 1986, 1988 og våren 1989 samt observasjoner fra 2004 innlagt på www.fugler.net, vært viktigste kilder. For øvrige funn har jeg basert meg på materialet innsamlet i forbindelse med arbeidet med Utsira-boka (Tveit, Mobakken og Bryne 2004).
Etter innsamling og vurdering, ble disse funnene plottet på et soneinndelt kart over Utsira (Fig. 3). Sonene er basert på øyas naturlige topografi, og derfor organisk avgrensede og av ulik størrelse. Utsira er sterkt kupert og har forholdsvis skarpt avgrensede habitater. En slik inndeling viste seg derfor å være mer hensiktsmessig til dette formålet enn en strengt geometrisk kakestykke-inndeling. Sistnevnte ville føre til unaturlig avskjæring av de naturlige sonene som både rastende trekkfugler og deres menneskelige observatører forholder seg til, hvilket igjen ville resultere i et skjevt bilde av fuglenes fordeling på øya.
På om lag 70 av disse funnene var også bevegelsesretningen kjent. Noen ble ved eller etter oppdagelsen observert trekkende bort i en bestemt retning, og andre ble senere gjenoppdaget et annet sted på øya enn der de ble oppdaget. Fra dette materialet ble funn uten en entydig bevegelsesretning fjernet. De resterende 52 funnene ble kategorisert etter bevegelsens himmelretning (avrundet til nærmeste 8-dels sektor) og fordelt på vår og høst, som presentert i Fig. 4.
Tabell A. Opplisting av de 20 best representerte artene i materialet.
Vår:
| Rødstrupesanger Sylvia cantillans | 34 |
| Blåstrupe Luscinia svecica | 26 |
| Turteldue Streptopelia turtur | 22 |
| Pirol Oriolus oriolus | 15 |
| Hortulan Emberiza hortulana | 13 |
| Sørnattergal Luscinia megarhynchos | 13 |
| Vierspurv Emberiza rustica | 11 |
| Dverglerke Calandrella brachydactyla | 10 |
| Rosenfink Carpodacus erythrinus | 8 |
| Østsanger Phylloscopus trochiloides | 4 |
| Dvergfluesnapper Ficedula parva | 2 |
Høst:
| Gulbrynsanger Phylloscopus inornatus | 81 |
| tartarpiplerke Anthus novaeseelandiae | 73 |
| Dvergfluesnapper Ficedula parva | 48 |
| Hauksanger Sylvia nisoria | 44 |
| Dvergspurv Emberiza pusilla | 41 |
| Fuglekongesanger Phylloscopus proregulus | 26 |
| Rosenfink Carpodacus erythrinus | 25 |
| Sibirpiplerke Anthus hodgsoni | 22 |
| Dverglerke Calandrella brachydactyla | 18 |
| Sitronerle Motacilla citreola | 14 |
| Vierspurv Emberiza rustica | 12 |
| Blåstrupe Luscinia svecica | 11 |
| Sibirspurv Emberiza aureola | 11 |
| Hortulan Emberiza hortulana | 10 |
Resultatene
Fordelingen av funnene hhv. vår og høst fremgår grafisk av Fig. 3, og den prosentvise fordelingen av funnene fordelt på regioner er presentert i Tabell B. Ved tolkning av disse resultatene, må man korrigere for fordelingen av gunstige habitater og graden av observatørdekning, som presentert med fargekode på kartene.
| Vår/Spring: | Høst/Autumn: |
 |
 |
Tabell B. Prosentvis fordeling av funn vår og høst i de ulike regionene på øya.
Distribution of records in the main regions in spring and autumn.
Vår/Spring: 
| Region | n= | % av/of total |
| Herberg–Merkeskogene | 97 | 43,5 |
| Nordvik | 63 | 28,3 |
| Kvalvik–Myre | 20 | 9,0 |
| Klovning–Skare | 14 | 6,3 |
| Hovland–Klopp | 12 | 5,4 |
| Austrheim | 11 | 4,9 |
| Bekkjarvik | 6 | 2,7 |
| Total | 223 | 100 |
Høst/Autumn:
| Region | n= | % av/of total |
| Herberg–Merkeskogene | 172 | 30,8 |
| Nordvik | 118 | 21,1 |
| Kvalvik–Myre | 83 | 14,9 |
| Klovning–Skare | 52 | 9,3 |
| Hovland–Klopp | 51 | 9,1 |
| Austrheim | 61 | 10,9 |
| Bekkjarvik | 21 | 3,8 |
| Total | 558 | 100 |
Resultatene viser en overvekt av funn på øyas NV del, både vår og høst. Den klart sterkeste regionen er Herberg–Merkeskogene, etterfulgt av Nordvik og øyas sentrale region, Kvalvik–Myre. Disse tre regionene står til sammen for 66,8 % av høstfunnene og hele 80,8 % av vårfunnene i dette materialet.
Regionen Herberg–Merkeskogene er klart dominert av selve Herberg, med sine frodige hager i le for nordvesten av den tette plantningen Varen. Det er verdt å bemerke at det her aldri har pågått utstrakt nettfangst, i motsetning til i de to merkeskogene. Nore merkeskog var hovedarena for fangsten på 1980-tallet, hvoretter Søre merkeskog overtok. Overvekten av funn fra Søre merkeskog i forhold til Nore merkeskog, kan nok i all hovedsak tilskrives at størstedelen av materialet er fra etter 1990. Det er videre påfallende at det er så mange nyoppdagelser fra Pedleneset, som i hovedsak består av åpen utmark og beitemark. Plantningen på Kutre, som ligger like ved både Søre merkeskog og Utsira fyr, ser imidlertid ut til å være forholdsvis uberørt av nyankomne trekkfugler. Mangel på aktiv fangst preger selvsagt dette bildet, men plantningen er nokså hyppig oppsøkt av observatører. Det er også interessant å se at nærheten til Utsira fyr heller ikke ser ut til å hjelpe på fugleforekomstene i Kutre.
I regionen Nordvik ligger om lag 2/3 av funnene i vestre halvdel, særlig i tilknytning til Skjeldehagen og Veito. Området rundt Måkskitmyre, som topografisk sett har mye til felles med Pedlestemmen, har bare en fjerdedel så mange nyoppdagelser som Pedleneset noen hundre meter lenger vest. At området rundt Måkskitmyre er mindre i størrelse og noe mindre besøkt enn Pedlestemmen, må ta noe av skylden for misforholdet, men kanskje ikke all. Kontrasten er enda større mellom de to merkeskogene og den tilsvarende Sjoarskogen i østre del av Nordvik-regionen. Mangelen på aktiv fangst i Sjoarskogen må selvsagt tas i betraktning, men forskjellen er fremdeles påfallende.
På den sentrale delen av øya, Kvalvik–Myre, oppvises en større sesongmessig forskjell enn noe annet sted på øya. Igjen må artsutvalget og habitatsforskjellene mellom vår og høst nevnes som en mulig bidragende årsak. I høstsesongen ligger det en betydelig overvekt av funn i og ved Grotlehagen, mens det fra våren knapt er funn å vise til herfra. Det er i det store og hele kun få og spredte funn fra Myre om våren, men med en opphopning av funn ved Karolinehagen og den vestre delen av dalen som leder ned mot Kvalvikvågen. Også på høsten viser sistnevnte område gode takter, selv om det med funn av amerikanske spurvefugler nok er kvaliteten, snarere enn kvantiteten, som gir indre del av selve Kvalvikvågen berettigelse som en hovedattraksjon for øyas fugleobservatører. Siratunskogen, hvis nordvestre hjørne markerer Utsiras geografiske midtpunkt, har lite annet enn øyas første spottesanger å vise til, til tross for beliggenheten og nærheten til attraksjonene i kommunesenteret Siratun.
Ser man på den sørligste delen av øya, Sørevågen, blir kontrasten mot NV stor. Gunstige biotoper, butikk og rutebåtanløp til tross, er kun 9,3 % av høstfunnene og 6,3 % vårfunnene gjort her. Av disse funnene er om lag 1/3 konsentrert til en liten samling hager på Hjemmet, som ligger i regionens nordlige del, kloss inntil Kvalvik–Myre-regionen. De flotte jordbruksområdene og hagene på Klovning og vestre del av Sørevågen er nærmest uberørte av øyas nyankomne trekkfugler.
Hovland og området rundt Kloppsbrekko har vært sentrum for ornitologisk aktivitet på øya i flere perioder, og mange store oppdagelser er gjort her. Selve Klopp og stråvegetasjonen som omgir fotballbanen ser ut til å være spesielt attraktive for rastende trekkfugler, men kontrastene internt i denne regionen er store. Flere tilsynelatende gode hager er blottet for ornitologisk produktivitet, og Gamleskogen har mistet den tiltrekningskraften den må ha hatt i virkelig gamle dager, før de store plantningene fikk fotfeste på øya.
På øyas sørøstre del er det områdene rundt gården Austrheim samt Staraberje som dominerer bildet. Leito og Rabbadalen har også fått hver sin skjerv av funnene. Denne regionen er kjent for en rekke fine observasjoner, og 10,9 % av høstfunnene i dette materialet er gjort her. Det er imidlertid bare 4,9 % av vårfunnene som er gjort i det samme området.
I den østre og nordøstre delen av øya – i regionen Bekkjarvik – er utmark dominerende, noe som helt klart bidrar til at det er langt mellom de ornitologiske høydepunktene. Fraværet av rastende trekkfugler i tilsvarende terreng andre steder på øya, er et klart tegn på det. Men man skulle kanskje særlig forvente at Austre plantning, omgitt av fuktig beitemark burde være en svært gunstig rasteplass for slitne, nyankomne trekkfugler – ikke minst for fugler som ankommer fra Ø og NØ. Flere funn enn her er imidlertid gjort lenger sør, i tilknytning til de mer vegetasjonsfattige områdene ved Jupevikshoien og den gamle bossplassen. Optimisme er knyttet til opparbeidelsene gjort ved vindmøllene som ble reist tidlig på 2000-tallet, og selv om det er gjort et par gode funn i dette området siden den gang, skal det svært mye til før det kan endre hovedinntrykket av fordelingen av rastende trekkfugler i denne regionen. Totalt står den nemlig for kun 3,8 % av høstfunnene og 2,7 % av vårfunnene.
Også resultatene fra funnene av fugler med kjent bevegelsesretning, understøtter bildet av en dominerende bevegelsesretning mot SØ, både vår og høst, selv om denne delen av materialet er for lite til å stå på egne ben.
Vår/Spring Høst/Autumn
Diskusjon
Materialet er tydelig dominert av funn på øyas nordvestre del, langt tydeligere enn hva som kan forklares ved henvisning til grader av habitatrikdom og observatørdekning. Høstmaterialet viser også at det er en tendens til spredning av funn mot de sentrale delene av øya, med en styrking av tendensen i sørøst. Områder som ligger nær denne aksen, f.eks. Hjemmet, ser generelt ut til å være sterkere berørt av nyankomne fugler enn områder som ligger fjernt fra aksen – selv om unntak forekommer, som Kutre og Siratunskogen. Dette er i tråd med feltinntrykket, og det understøtter hypotesen presentert innledningsvis. Men at overvekten av funn i NV skulle være enda mer tydelig og markert på våren enn om høsten, var for meg overraskende.
Siden Austrheim er legendarisk som følge av de mange oppsiktsvekkende observasjonene som er gjort der, hadde jeg antatt at denne regionen ville stille mye sterkere enn resultatene viser. Denne undersøkelsen tar imidlertid bare hensyn til førstegangsregistreringer – mange av funnene på Austrheim er gjenfunn av fugler opprinnelig oppdaget andre steder på øya. Nærheten til episenteret gjør at østre Nordvik blir gjort noen solide klokkerdrypp til del, mens øyas sørlige og sørvestre del (Klovning og Sørevågen), med sine flotte områder og sosiale attraksjoner, fremstår som nesten like øde som øyas relativt lite besøkte og biotopmessig lite velutrustede områder i øst og nordøst.
De mange unntakene
Selv om feltinntrykket har vært preget av en undring over innsiget fra NV, er det nok av eksempler på fugler som ikke føyer seg inn i dette mønstret. Hvert eneste trekkende individ har sin spesielle historie, og man kan aldri være sikker på hva som bragte dem til Utsira og hvilken rute de tok. Likevel er det noen systematiske unntak som skiller seg ut spesielt.
Det mest iøynefallende gjelder ofte for invasjonsarter og «svake» flyvere som meiser Parus sp. og flaggspett Dendrocopos major, foruten en del rovfuglerAccipitriformes. Felles for disse er at de under typisk gode trekkforhold, med svake vinder, gjerne fra NØ, og med klart vær og god sikt (Holgersen 1954), trekker ut til Utsira fra fastlandet. Bevegelsesretningen under slike omstendigheter går ofte langs en Ø–V-akse. Fuglene kommer inn fra øst, gjerne i lav høyde, og trekker tvers over øya før de returnerer mot Ø igjen, trolig som følge av at de har oppdaget at det kun er hav i sikte lenger vest (Fig. 5). De fleste våker Buteo sp., ørner Aquila/Hieraaetus sp. og til dels kjerrhauker Circus sp. som observeres i trekkfart på øya, sees langs en V–Ø-akse. Det samme gjelder de fleste sjeldne rovfugler som er sett på øya. Mer kraftfulle trekkere som hauker Accipiter sp., falker Falco sp. og til dels fiskeørn Pandeon haliaetus, later til å være helt eller delvis upåvirket av disse mønstrene.
I en slags overgang mellom fuglene som holder en NV–SØ-kurs og de som tar snarturen ut til øya fra fastlandet, finner man de mer potente av spurvefuglene som normalt ikke krysser Nordsjøen, som finker, sisiker og liknende Fringillidae (også Fig. 5). De kan på høstmorgener med store mengder direktetrekk bli observert trekkende inn fra nordlig sektor (H. Heggland, pers. medd.), noe som kanskje kan forklares med at de under nevnte værforhold ikke er like bundet av å følge vestlandskysten, men lar seg drive ut over havet og lett legger turen om Utsira. Disse artene kan også tilsynelatende følge de andre nevnte trekkmønstrene.
«Flipperspill-fenomenet»
Et fenomen som representerer en stor, systematisk feilkilde ved feltobservasjoner av trekkbevegelser på og over selve øya, er det man beskrivende kan benevne som flipperspill-fenomenet. Dette er et fenomen som nok forekommer på alle isolert beliggende øyer, og som jeg har vært vitne til på Utsira en rekke ganger: En fugl som ankommer Utsira vil ofte vende tilbake når den for første gang krysser øya og møter hav også på andre siden. Hvis fuglen ikke oppdages av fuglefolk før den returnerer, vil den noterte trekkretningen være motsatt av hva den opprinnelig var. Iblant vil fugler i denne situasjonen «sprette» frem og tilbake fra kyst til kyst, gjerne på kryss og tvers, omtrent på samme måte som en kule i et flipperspill, i sin søken etter å kunne trekke videre uten å måtte krysse hav. Slike fugler blir nødvendigvis observert trekkende i mange, tilsynelatende tilfeldige retninger (Fig. 6).
Også flipperspill-fenomenet lar seg eksemplifisere ved henvisning til noen av øyas mer spektakulære funn: Flere av bieterne Merops apiaster, samt både rustsnipa Tryngites subruficollis i september 1978 og sibirloen Pluvialis fulva i oktober 1986 utviste en atferd som kan tilskrives dette. At vi må til en for Utsira så lite karakteristisk artsgruppe som vadere Charadrii for å spe på med eksempler, er i og for seg ikke så merkverdig, i og med at det for mange andre artsgruppers del er vanskelig å slå fast at gjentatte observasjoner på ulike deler av øya ikke dreier seg om ulike individer. En art blant spurvefuglene som fremfor noen mistenkes for å bedrive utstrakt flipperspill-virksomhet på Utsira, er tartarpiplerke Anthus novaeseelandiae. Denne sees ofte trekkende på kryss og tvers i stor fart og god høyde over øya, og det er ofte vanskelig å fastslå nøyaktig hvor mange individer som faktisk er involvert i en dagsforekomst. Også fugler som har tatt turen direkte fra fastlandet, som illustrert i Fig. 5, kan hengi seg til denne typen oppførsel. Spettmeis Sitta europaea og flokker med stjertmeis Aegithalos caudatus er konkrete eksempler på det.
Fig. 6. Eksempel som illustrerer «flipperspill-fenomenet», det at en fugl ankommer øya og blir streifende på kryss og tvers over øya, tilsynelatende i håp om å finne en måte å forlate øya på uten å måtte krysse hav. Dette fenomenet representerer en åpenbar risiko for feil ved registrering av bevegelsesretning på trekkfugler på øyer, siden retningen som registreres ved observasjonstidspunktet ikke nødvendigvis er representativ for fuglens prefererte trekkretning. Example illustrating the phenomenon referred to as the «pinball movement»: birds arriving on the island, only to find that there is no way of continuing the journey without a new sea-crossing. The birds bounce back and forth, leaving a random pattern of directions for the bird observatory staff to record.
Feilkilder knyttet til habitatsutbredelse og -preferanser
Fugler som raster på en gitt lokalitet under trekket, burde i utgangspunktet forventes å slå seg ned hvor som helst, kun påvirket av utbredelsen av habitater som gir le for vind, ly for nedbør og trygghet fra predatorer samt muligheter for næringssøk. Fordelingen av funn av rastende fugler på øya er følgelig sterkt påvirket av distribusjonen av gunstige habitater og av graden av observatørdekning i de ulike områdene. Det siste er gjerne et resultat av det første, og man vil i tillegg finne en dekningsgrad over gjennomsnittet langs hovedferdselsårene, i nærheten av bopelen til fuglekikkere på øya, og ved de viktigste fasilitetene, som rutebåtens to anløp, butikken i Sørevågen, Stormhytta på Pedleneset og fangstinnretningene i merkeskogene. Gode lokaliteter er dessuten selvforsterkende, ettersom observatører har en tendens til å favorisere områder som har en produktiv historikk å vise til.
Biotoputvalget på Utsira kan skjematisk deles inn i følgende kategorier: 1. Utmark (knauser og lyng), 2. Våtmark (myrsøkk, torv), 3. Plantninger (sitkagranskoger), 4. Innmark (åker og eng), og 5. Hager. Det største utvalget av langdistansetrekkende landfugler er å finne i kategoriene 3, 4 og 5. Utbredelsen av slike habitater er hovedsakelig i den frodige Siradalen som strekker seg på langs midt på øya samt på Austrheim i sørøst, hvilket danner en L-form midt på øya. I dette området er også de fleste menneskelige fasiliteter å finne, med hovedtyngde i den sørlige delen av Siradalen (Sørevågen). Fordelingen av gunstige habitater med tilhørende grader av observatørdekning på Utsira, er illustrert i Fig. 3.
De resultatmessige forskjellene mellom vår og høst kan kanskje til dels tilskrives den ulike artssammensetningen i vår- og høstmaterialet (Tab. A). Det er muligens en viss overvekt av arter som trives i biotopskategori 4 (Innmark) i vårmaterialet, mens det i høstmaterialet muligens er en overvekt av arter som trives best i biotopene 3 (Plantninger) og 5 (Hager). Det kan også være en systematisk forskjell i habitatenes beskaffenhet i vår- og høstsesongene, som følge av de sesongmessige syklusene i jordbruket, som igjen påvirker fordelingen av funn i noen grad. Den generelle dominansen av funn på Utsiras nordvestre del er imidlertid for stor til at den kan tilskrives habitatsforskjeller og -preferanser alene.
Overrepresentasjon av uvanlige arter
Siden det normalt ikke føres detaljerte nedtegnelser i forbindelse med funn av vanligere arter, og fordi disse artene på grunn av sin tallrikhet ofte er vanskeligere å individgjenkjenne med sikkerhet i felt, er uregelmessige og sjeldne arter samt på andre måter bemerkelsesverdige funn, overrepresentert i materialet. For de mest vanlig forekommende artene som er tatt med i dette materialet, er det som hovedregel kun de første individene i hver sesong som har blitt medregnet her, siden det senere i sesongen blir vanskeligere å avgjøre hvorvidt observerte individer er nyankomne eller ikke. Har det gått lang tid siden forrige observasjon i en god dekningsperiode, eller man sikkert kan individgjenkjenne fugler på draktkarakterer, tilstedeværelse av eller mangel på ring, eller liknende, har fuglene blitt medregnet i materialet. Det vil være en viss overrepresentasjon av nyoppdagelser der hvor det drives aktiv fangst (i dette materialet gjelder det hovedsakelig Søre merkeskog), siden enhver fugl som ringmerkes med sikkerhet representerer et nytt funn.
Fig. X. «Utsiras gylne bandolær». An artistic representation of Utsira’s golden corridor of records responsible for an addition to the national species list. Ill.: Elisabeth Andersen.
Konklusjon og oppsummering
Resultatene tegner et tydelig bilde av at nyankomne langdistansetrekkere først slår seg ned på øyas NV del, med et ornitologisk «episenter» i SV hjørnet av Varen, omgitt av Herberg, merkeskogene og Vestre Nordvik. Funnmassen, som inneholder en rekke sjeldenheter, inklusive de aller fleste av øyas 21 Ola-gull, tegner et «gyllent bandolær» som strekker seg mot SØ, på skrå over øya og på tvers av det mønstret områder med gunstige habitater og god observatørdekning danner. Den østre delen av Nordvik ser ut til å ha middels potensial for nyankomne langdistansetrekkere, omtrent på linje med Hovland og Austrheim, mens øyas østre og søndre del virker nærmest uberørte av nyankomne fugler. Øyas sentrale strøk viser et høyere potensial om høsten enn om våren.
Disse resultatene understøtter hypotesen om at fuglene følger en NV–SØ kurs både vår og høst, 90 grader på tvers av hva som er vist å være den dominerende trekkretningen i området. Dette er også på tvers av den etablerte oppfatningen at langdistansetrekkende landfugler som registreres på Utsira hovedsakelig ankommer som følge av at de anser øya som en naturlig rasteplass på veien mellom Skandinavia og Kontinentet / De britiske øyer. I stedet kan det indikere at langdistansetrekkere bringes til Utsira som følge av mekanismer som er nærmere knyttet til trekkfuglers generelle atferd og strategi i møte med økologiske barrierer, i dette tilfellet i form av Nordsjøen.
Og for de som også er opptatt av de praktiske betydningene av denne undersøkelsen, gir resultatene tydelig beskjed om hvor på øya det kan være mest effektivt å anvende tiden i felt hvis det er nyankomne langdistansetrekkere man er på leting etter.
Referanse:
Tveit, B.O. 2005. Fugletrekk på tvers – noen betraktninger om landfuglenes trekkretninger og nedslagsområder på Utsira. Utsira Fuglestasjons Årbok 2000/2001.
Takksigelser
Takk til alle jeg har diskutert emnet med opp gjennom årene, inklusive Geir S. Andersen, Per Gylseth, Magne Klann, Geir Mobakken og Eivind Sande. Spesiell takk til Håkon Heggland, som i tillegg har bidratt med konstruktive kommentarer til denne artikkelen. Takk til Elisabeth Andersen for illustrasjonen «Utsiras gylne bandolær», samt til Thomas Alerstam, Ove Bryne, Volker Dierschke, Åke Lindstrøm og Peter Pyle for generell informasjon, kommentarer og diskusjon om fugletrekk på øyer.
Referanser
Edberg, R. 1954. Stepptörnskatan, Lanius excubitor pallidirostris Cass., och andra observationer från Utsira 1953. Sterna 1 (13): 1–17.
Holgersen, H. 1953. Trostetrekk. Stavanger Museums Årbok 1953: 91–102.
Holgersen, H. 1954. Ornithological observations from Utsira, 1952. Sterna 1 (12): 3–32.
Lack, D. 1960. Migration across the North Sea studied by radar. Part 2. The spring departure 1956–59. Ibis 102: 26–57.
Lack, D. 1963. Migration across the southern North Sea studied by radar. Part 4. Autumn. Ibis 105: 1–54.
Ree, V. 1977. Trekkfuglundersøkelser på Utsira 1972–77. Sterna 16: 113–202.
Schaanning, H. T. L. 1937. Vingede skarer – trekkresultater fra Utsira. Stavanger Museums Årshefte 46: 73–88.
Tveit, B. O., Mobakken, G. og Bryne, O. 2004. Fugler og fuglafolk på Utsira. Utsira Fuglestasjon.
* Dette til tross for at han året i forveien hadde publisert en artikkel der han refererte til at det foregikk et regulært trekk av trost over havet til De britiske øyer (Holgersen 1953).
Denne artikkelen er hentet fra Utsira Fuglestasjons Årbok 2000/2001, og gjengitt med tillatelse fra forfatteren.
Perpendicular movements of migrant landbirds on the Norwegian North Sea island of Utsira
Bjørn Olav TveitOriginaly published in Utsira Bird Observatory’s Yearbook 2000/2001Reference: Tveit, B.O. 2005. Perpendicular movements of migrant landbirds on the Norwegian North Sea island of Utsira. Utsira Bird Observatory’s Yearbook 2000/2001.
Radar studies, ringing recoveries and field observations in the North Sea area combines to show that there is a regular movement of trans-oceanic landbirds migrating on a broad front along a NE–SW axis between the Norwegian west coast and Britain / continental Europe. The small island Utsira, 16 km off Karmøy in SW Norway, is situated in the midst of these massive movements (Fig. 1). If in-field observations on the island are to reflect this movement, one should expect the birds visually recorded on the island to be heading towards SW in the autumn and towards NE in sping. Such correlation of the visual movements to the principle axis of migration have been recorded on other off-shore islands, e.g. on Helgoland in the German Bight (V. Dierschke, pers. comm.).
No dedicated survey focusing on migratory directional patterns have been performed at Utsira, partly because direct migration of trans-oceanic landbirds relatively seldom is seen from the island. Exceptions excists, of course. A systematic exception is certain short-distance migrants visiting the island from the mainland, usually in autumn. These birds arrive from the east, crosses the island and returns back to the mainland, probably after discovering that there is no land in sight further to the west (Fig. 5). This behaviour is usually performed by irruptive species like tits Parus sp. and Great Spotted Woodpecker Dendrocopos major, and raptors Accipitriformes, usually on calm autumn days with clear skies. Also, a movement from north is described regularly for these and the more robust species of birds that often seem to follow the coastline, such as finches Fringillidae (Fig. 5). Worth mentioning is also the irregular autumn-morning influxes of Redwing Turdus iliacus and other species of thrush Turdus reorienting towards the mainland at dawn (Holgersen 1954). Furthermore, a phenomenon referred to as the «pinball-movement» is described, consisting of restless migrants, toggling back and forth between the island’s coasts, somewhat like a ball in a pinball game, seemingly reluctant to initiate further crossings of bodies of water. Such movements make the actual directional pattern of migration often difficult to assess (Fig. 6).
 |
The present paper describes a hypothesis based on the field-impression that the dominating movement on the island, rather surprisingly is from NW to SE in both spring and autumn (Fig. 2).
In the lack of a dedicated survey to back up this impression, several recordings of presumed new arrivals of long-distance migrants have been plotted onto a map of Utsira, where the island has been divided into natural regions. The material consist of a total of 781 (223 from spring, 558 from autumn) records of presumed recent arrivals of long-distance migrants, where the exact location of discovery has been named in the daily observatory logbook (Fig. 3).
A directional-specific movement on the island have been noted on 52 of these records (Fig. 4). Several species are involved in the material, most of which are rare or uncommon in the region, such as Olive-backed Pipit Anthus hodgsoni, Short-toed Lark Calandrella brachydactyla, Yellow-browed Warbler Phylloscopus inornatus, Turtle Dove Streptopelia turtur, Ortolan Bunting Emberiza hortulana, Richard's Pipit Anthus novaeseelandiae and Common Rosefinch Carpodacus erythrinus (Table A). Species such as these are more often than the commoner ones identified individually and followed with interest in the field.
The results are presented in Table B, and Figures 3 and 4. It is evident that more than 66.8% of the autumn records and as many as 80.8% of the spring records in this material are from the NW part (a combination of the Herberg–Merkeskogene, Nordvik and Kvalvik–Myre regions) of the island, and the rate of discovery is gradually tapering towards SE, creating a «golden corridor» from NW to SE. This corridor is responsible for turning up several vagrant species, including nearly all of Utsira’s 21 additions to the Norwegian list. In contrast, the SW and NE part of the island have comparatively very few discoveries. Even when the differences in the distribution of suitable habitats throughout the island is taken into account – the NE being barren, but the S and SW of approximately equal hospitability as the golden corridor – the impression is sustained. Additionally, although the material is meagre in this respect, the main heading of the 52 records wich includes a known directional movement, has been towards a SE sector in both spring and autumn.
These results seem to support the impression from the general impressions in the field (Fig. 2), that the main movement of visiting birds on and through the island is from NW to SE, perpendicular to the principal axis of migration in the North Sea area. This same heading applies to both rare and more common long-distance migrants, and – perhaps more noticeable – to spring and autumn alike.
These observations seem not to be compatible with the conventional wisdom that trans-oceanic migrants en route between Scandinavia and the Continent or Great Britain use Utsira as a preferred stop-over site for resting and refuelling of energy before continuing towards their main goal. The mechanisms bringing long-distance migrants to the island are arguably closer linked to the general behaviour of migrants crossing an ecological barrier, thus being regardless of the birds’ original intention with their North Sea escapades.
Standarden på overnattingsstedene på Utsira skulle dekke de fleste sitt behov. For de som vil ha en enkel overnatting er det flere lokale som leier ut sine fraflyttede hus og hytter for en meget rimelig penge. Standarden på den enkle overnattingen er generelt bra (innlagt strøm, bad, varmtvann, kjøleskap o.l.). Husk å ta med sovepose og/eller sengetøy! Det er selvsagt mulig å ligge i telt på øya, men Utsira er et værhardt sted, det kan derfor bli en ubehagelig opplevelse. Husleien er så billig at den er absolutt å anbefale!
Utsira Havstuer
Leier ut leiligheter i 2 store rorbuer og et servicesenter i Skarvanesvågen (på østsiden av øyen). De 2 rorbuene har til sammen 4 leiligheter. Servicebygget har 8 små leiligheter i 2. etasje og 4 mellomstore leiligheter i 3. etasje. I første etasje på servicebygget finner man restaurant med plass til inntil 140 gjester. Høy standard (hotell standard). Godt med parkeringsplasser for biler.
Soverom: 16 leiligheter av variabel størrelse med totalt 64 sengeplasser.
Pris: Høsten 2008 har fuglekikkere gunstige priser: 350,- pr. pers. i dobbeltrom (kr 450,- i enkeltrom). Kjøkken på alle rom.
Bestilling:
Sjølyst
En nydelig innredet rorbu med høy standard i naturskjønne omgivelser. 3 soverom og en hems. I tillegg er det stue, kjøkken og bad (med dusj). I underetasjen finner en et naust med vaske- og frysemuligheter for sløying og oppbevaring av fisk. Det er også mulighet for leie av båt med motor.
Soverom: 3 soverom og 1 hems med totalt 7 sengeplasser.
Bestilling: Jostein Nilsen, tel: + 47 52 74 91 65 (privat) eller + 47 94 57 46 03 (jobb).
Vestre, Torleiv:
Leier ut en koselig hytte i Nordvikvågen. 2 soverom i 2. etasje. Det ene med 1 dobbeltseng og 2 enkeltsenger og det andre med 1 dobbeltseng og 1 enkeltseng. Stue med sofagruppe, spisebord og åpen kjøkkenløsning med komfyr, oppvaskmaskin og kjøleskap. Alle nødvendige kjøkkenartikler. Satellitt TV med svært mange kanaler. Standard bad og toalett i første etasje. Gang i første etasje som leder til liten gang i andre etasje. Lunt og fint opparbeidet areal utenfor med sitteplasser. Parkering for 1 bil i nedkjørsel.
Soverom: 2 med totalt 7 sengeplasser.
Pris: Oppdatert høsten 2008.
En betaler 500 kr natten for leie av hytta. Tillegg for leie av sengetøy og håndklær.
Bestilling: Torleiv Vestre, tel: +47 52 74 91 60, mobil: +47 90 06 43 18
Turi-stova:
Leier ut stor og velutrustet kjellerleilighet i enebolig i Klovning. Fliselagte gulv i alle rom. Flott sted med høy standard. Topp moderne bad. Eget rom med boblebad, fryseboks, vaskemaskin og tørketrommel. 3 soverom, hvert med dobbelseng påmontert enkeltseng i etasje. Stor stue med salong, spisebord og åpen kjøkkenløsning med komfyr, mikrobølgeovn, oppvaskmaskin, kjøleskap og velutrustet med alle nødvendige kjøkkenartikler. Satellitt TV med svært mange kanaler, samt musikkanlegg. Parkering for 1-2 biler i innkjørsel. Stor terrasse utenfor med sitteplass og mulighet for grilling.
Soverom: 3 med totalt 9 sengeplasser.
Bestilling: Turid Kvalvik Nesse, tel: +47 52 74 92 09, mobil: +47 90 66 25 01
Utsira Overnatting
Leier ut stor og trivelig kjellerleilighet i enebolig i Kvalvik. Bra sted med høy standard. Moderne bad. 3 soverom, hvorav 2 doble og 1 enkeltrom. Stor stue med salong, spisebord og åpen kjøkkenløsning med hybel komfyr, mikrobølgeovn, kaffetrakter, kjøleskap og ellers utrustet med alle nødvendige kjøkkenartikler. TV med standard bakkesendte kanaler, samt radio. Parkering for 1 bil i innkjørsel.
Soverom: 3 med totalt 5 sengeplasser.
Bestilling: tel: + 47 52 74 92 52, mobil: +47 97 09 86 61
Måsatun Utleie
Leier ut et gjestehus i en flott hage på Hovland. Oppholdsrom med kjøkkenkrok, dusj/toalett, 2 soverom, hvorav 1 med dobbeltseng og 1 lite soverom med køyseng.
Soverom: 2 med totalt 4(5) sengeplasser.
Bestilling: Marit Eide Klovning, tel: + 47 52 74 92 29, mobil: +47 90 91 99 04
Utsira Maritime Kurssenter
Leier ut 15 rom i sjøbod på kaien i Sørvikvågen. 1-3 sengeplasser per rom. Overnattingsmulighet for grupper på 20-30 personer. Oppholdsrom med kjøkkenkrok, dusj/toalett.
Soverom: 15 med totalt 30 sengeplasser.
Bestilling: tel: +47 52 75 00 00, fax: +47 52 75 00 01
Nordvikgården (Turistforeningshytta)
Haugesund turistforening leier ut sengeplasser i ny-oppusset hus (våren 2004) i Nordvikvågen.
Bestilling: tel: + 47 52 71 53 11
Dalanaustet
Gratis overnatting på hybelen (over der Utsira Fuglestasjon tidligere hadde sine lokaler) for ringmerkere som er villig til å ringmerke over lengre tid. Tilbudet gjelder i perioden 1. september til 1. november
Soverom: 1 med totalt 2 sengeplasser.
Pris: Gratis
Kontakt Utsira Fuglestasjon ved Finn Morten Jakobsen tlf +47 97 73 00 51
I fuglenes verden er ikke årstidene knyttet til kalenderen, men til naturen og dens klimatiske forhold. For fuglene er det også en stor grad av overlapp mellom årstidene, ettersom ulike arter har ulike trekkstrategier og derved ulike deler av årssyklusen knyttet til dem. Eksempel: en bøksanger i juni vil være et klart vårfunn, en snøspurv i samme måned vil være et sommerfunn, mens et junifunn av skogsnipe vil kunne betegnes som et høstfunn. Denne kompleksiteten bidrar til å skape variasjon og spenning for fuglekikkere fra år til år og med mulighet for overraskelser til alle årstider.
Enkelte perioder av året har gjennom tidene likevel vist seg å være mer produktive enn andre. Seinvåren og høstens midtseksjon står i en særstilling i så måte. Fugleforekomstene på en bestemt lokalitet er imidlertid så tett knyttet opp til andre faktorer enn de sesongmessige, at man aldri kan forutsi med sikkerhet hvilke ornitologiske begivenheter som vil finne sted til enhver tid. Selv i de mest produktive sesongene kan man oppleve dødtider under stabile værforhold som kan vare i flere dager, iblant uker. Øya er da nærmest fri for trekkfugler, man begynner å kjenne igjen langtidsbesøkende enkeltindivider med tilhold i faste hager, og andekomposisjonen i Måkskitmyre later til å være etablert. Heldigvis er det da alltid kun et spørsmål om tid før noe skjer.
Tidlig vår (ultimo februar–medio april)
Allerede i slutten av februar, enkelte år enda tidligere, begynner de første vårtrekkerne å ankomme Utsira. Tjeld, vipe, sanglerke og stær er gjerne de første budbringere om at et nytt fugleår er i emning. Trostene viser også tilbøyelighet for øket bevegelse på denne tiden, og de første trosteansamlingene inneholder ofte en for landsdelen usedvanlig stor andel duetrost. Linerle er også blant de tidlige artene, så å si alltid i form av svartryggerle. Videre utover i mars kommer trekkfuglene på løpende bånd i en konstant varierende rekkefølge: sildemåke, ringdue, heipiplerke, hettemåke, gransanger, sivspurv og rugde. Noe seinere også jernspurv, rødstilk, bokfink, bjørkefink og fiskemåke, men flere av disse finnes også allerede på øya i form av overvintrere. En av artene som utmerker seg i mars er svarttrost, som kan opptre i hundretalls på denne tiden.
En annen karakterart i samme periode er svartstrupe, som til tross for – eller på grunn av – sin fåtallighet, alltid tiltrekker seg oppmerksomhet. Avhengig av gunstige værforhold i de vanligste artenes kjernetid, kan antallene nå store høyder i siste halvdel av mars og første halvdel av april.
Etter hvert som våren skrider fram, blir også artsmangfoldet større, og muligheten for overraskelser likeså. Opprivende vær i denne perioden kan bringe med seg ukonvensjonelle arter for årstiden, både i lokal og nasjonal målestokk. Mange av tidligrekordene for trekkfugler som normalt starter hovedtrekket betydelig seinere, har inntruffet i forbindelse med storm eller varmebølge på denne tiden. Samtidig forsvinner også gradvis de artene som benytter Utsira som overvintringsplass, som gressender, gjerdesmett, meiser og enkelte år gjess og kornkråker. I kategorien lokale god-arter er polarmåke, skogdue, vintererle, svartrødstjert og kjernebiter regelmessige. Det er nå også større mulighet enn ellers i året for å finne grønlandsmåke og trelerke, som ikke er like regelmessig forekommende på øya. Toppdykker, snadderand, knekkand, trane, isfugl, gråspett og fossekall er eksempler på lokale sjeldenheter som har rettferdiggjort fuglekikkeres besøk til øya på denne tiden av året. Grønlandsk tundragås og hærfugl har også vist seg ved et par tilfeller i april. Det skal allikevel ikke stikkes under en stol at Utsira så nær som aldri har produsert nasjonale sjeldenheter tidlig på våren. Faktisk står lattermåke alene i denne kategorien på Utsira.
Seinvår (ultimo april–medio juni)
Nesten hvert år en gang mellom midten av april og begynnelsen av mai inntreffer en varmeperiode på Utsira, som kontrast til det kjøligere været som dominerer den tidlige våren. Det er ikke kalenderen, men omslaget til denne værtypen som markerer startskuddet for vårsesongens travleste tid: seinvåren. Karakterarter i den første delen av denne perioden er svaler, trepiplerke, rødstjert, buskskvett, steinskvett, løvsanger og svarthvitfluesnapper. Samtidig er det ikke uvanlig at denne første varmebølgen bringer med seg en og annen mer varmekjær art som ellers assosieres med siste halvdel av seinvåren. Eksempler på dette er tårnseiler og rørsanger. Mange av tidligrekordene for slike typiske mai-arter har forekommet nettopp i anledning omslag til varme sønnavinder i slutten av april. Lista over nasjonale sjeldenheter fra denne tiden begynner dessuten å ta form: natthegre, enghauk, triel, skjæregjøk, taigatrost og rødstrupesanger (to funn fra denne perioden) er eksempler på hva slike forhold har medført.
Når almanakken entrer mai, fortsetter vårtrekkerne å ankomme, og man merker økning i antallene hos arter som har ankommet tidlig, men som har sitt trekklimaks på denne tiden: smålom, vendehals, gulerle, rødstjert, munk, hagesanger, møller, tornsanger, bøksanger, gråfluesnapper og tornskate, seinere også gjøk, blåstrupe, gulsanger og rosenfink, alle arter som tilhører det normale trekkbildet på Utsira i mai. Fra midten av mai finner man også enkeltfunn av kongeørn, trane og dverglo, samtlige høyt ettertraktede arter på lokalt nivå. Samtidig er øya berømt for sine usedvanlig regelmessige forekomster av arter som de fleste andre steder er sjeldne: turteldue (opptil ni individer på én dag), dverglerke (ti vårfunn), nattergal, sørnattergal (13 vårfunn), rødstrupesanger (eksepsjonelle 32 vårfunn), dvergfluesnapper (minst 19 vårfunn), pirol (28 vårfunn), hortulan og vierspurv. Arter som ellers normalt assosieres med høsten har også vist seg på seinvåren: tartarpiplerke, sibirsk svartstrupe og dvergspurv, alle med to funn hver. Foruten de allerede nevnte nasjonale sjeldenhetene som har ankommet i forbindelse med den første varmebølgen i april, har perioden videre kunnet by på uforbeholdne godbiter som svartbrynalbatross, avosett, sabinemåke, flere bietere, amursvale (to funn), sitronerle (to funn fra denne perioden), ubestemt eikesanger/furusanger, rødtoppfuglekonge, rødhodevarsler, brunhodespurv, kornspurv (tre funn), rosenbrysttykknebb og lundtrupial.
Den siste halvdelen av seinvåren har rykte på seg for virkelig å kunne vise hvor øya står hva levering av kvalitetsvarer angår: dvergrørdrum, egretthegre, lammegribb, flekksnipe, ringnebbmåke, rovterne, svartterne, gråseiler, ytterligere funn av bietere, hærfugl, kalanderlerke, markpiplerke (fire funn), busksanger, åkersanger, trostesanger (tre funn), spottesanger, østsanger (to funn), rosenvarsler (to funn) og kornspurv. Andre begivenheter det er verdt å få med seg på denne tiden er trekket av ringgjess på Sirafjorden, som de fleste år er av betydelig størrelse, selv om det gjelder å treffe rett dag; trekk av joer på samme sted og samme tid er mindre forutsigbart og mer atspredt, men er like fullt verdt å se etter. Havlire har også oppvist gode antall på seinvåren. På denne tiden har det også dukket opp lokale celebriteter som temmincksnipe og nattravn. Turteldue, myrsanger, gulsanger og rosenfink er i støtet også etter månedsskiftet til juni. Selv lenge etter at vårtrekket har stilnet av og øya har vært overlatt til de lokale hekkefuglene, har det forekommet detonering av vårbomber i slutten av juni i form av lappsanger og sibirspurv.
Sommer (medio juni–medio august)
Den største overlappingen i sesonger finner vi om sommeren. Denne årstiden er i seg selv preget av ro, der de lokale fuglene går til hekking og et fåtall arter oversomrer eller streifer forbi. Men som nevnt i avsnittet om seinvåren, kan vårtrekket hos mange arter pågå til langt ut i juni. Samtidig starter høsttrekket for en rekke arter så tidlig som i begynnelsen av juni. Tidligst ut er vaderne, etterfulgt av en del andre artsgrupper fra slutten av juli og begynnelsen av august. Det kan derfor absolutt skje ting også sommerstid. Foruten de nevnte sjeldenhetene fra slutten av juni, har midtsommeren sett enkeltfunn av knekkand, sivhøne, dvergterne, bieter, dvergfluesnapper, trekryper, pirol og rosenstær (fire funn fra denne perioden). Dessuten har turteldue blitt sett en rekke ganger og svartrødstjert et par ganger. Siden det er så lite bevegelse i fuglene midtsommers, er det som regel ikke aktuelt å benytte samme felttaktikk på denne årstiden som i trekksesongene. Det er i stedet særlig fire aktiviteter som peker seg ut:
Havfuglobservasjon: Utsiras rykte som en overordentlig god lokalitet for observasjon av havfugl har sitt utgangspunkt i Pedleneset. Her har mange tusen felttimer blitt lagt ned, inntil 1997 under ytterst primitive betingelser. Stormhytta, som da kom på plass og som kan huse fem–seks personer, har imidlertid sørget for radikalt forbedret komfort for den innbitte havfuglentusiast. Havfuglsesongen varer i prinsippet hele året, men seinsommer og tidlig høst er høysesong for de ettertraktede lirene. Den kvantitative forekomsten av enkelte havfuglarter har ved Utsira nådd imponerende høyder: dagsantall på 35 000 havhest, 456 grålirer, 206 havlirer og 106 storjo er eksepsjonelle i skandinavisk sammenheng. I et europeisk perspektiv har imidlertid ikke Utsira etablert seg som en lokalitet som produserer kvalitativt ekstraordinære havfuglobservasjoner, selv om svartbrynalbatross, seks storlirer, fire balearlirer og mange sabinemåker er nok til å få neseborene til å vibrere hos de fleste fugleinteresserte nordmenn.
Havsvalefangst: Et av sommerens høydepunkter er den nattlige fangsten av havsvaler. Denne aktiviteten har pågått med entusiastisk glød hver sesong siden 1992. Inspirasjonen kom fra britene, som hadde stor suksess med fangst av disse pelagiske dvergene på Shetland fra midten av 1970-tallet. På Utsira foregår dette fortrinnsvis ute på Pedleneset etter mørkets frembrudd, hvor fuglene blir lokket til området med avspillingsutstyr. På spilleren går en uendelig strøm av havsvale- og stormsvale-vokal på høyt volum ut i mørket. En god natts fangst, begunstiget ved svak vind og ikke altfor lys måne, kan resultere i et tjuetalls fangete havsvaler. Den høyeste summen for én natt er 33 individer, mens tilsvarende for en sesong er 230 individer. Imidlertid har opptil 322 individer blitt registrert i løpet av en sesong (fangete og observerte). Dens langt mindre tallrike nevø, stormsvalen, er en eksklusiv og knapt årlig gjest, men opptil åtte individer er registrert i løpet av en sesong.
Hekkefugltaksering: På Utsira er 59 arter med sikkerhet påvist hekkende og ytterligere åtte mistenkt, men bare om lag 32 kan sies å være regelmessige hekkefugler. Stadig nye dukker imidlertid opp. Av landfugler er låvesvale, heipiplerke, linerle, steinskvett, svarttrost, kråke, stær, tornirisk og brunsisik dominerende hekkefugler. Ringdue, rødstrupe, fuglekonge og bergirisk er mer sparsomme, men regelmessige. På selve Utsira er det dessuten flere større kolonier med havhest, stormåker (sildemåke, gråmåke og svartbak), krykkje og rødnebbterne. Langs kysten er ærfugl, tjeld, fiskemåke, teist og skjærpiplerke vanlige hekkefugler. På Spannholmane er det artene toppskarv, krykkje, lomvi, alke og lunde som utmerker seg.
Vadere: Trekket av vadere på Utsira har tradisjonelt sett ikke markert seg på samme måte som for visse andre artsgrupper. Det har primært hatt sin årsak i manglende furasjeringsplasser for fuglene på øya. Men øya kan i perioder huse moderate mengder av et fåtall arter, fortrinnsvis i midten av august. For å få talt skikkelig lønner det seg å bruke båt slik at hele kyststripen kan dekkes, og antallene av arter som polarsnipe, sandløper, strandsnipe og steinvender kan da nå anselige høyder sett i et lokalt perspektiv. Videre har Spannholmane blitt oppdaget som en god lokalitet for rastende vadere, og gjentatte besøk dit i månedene juli–september siden slutten av 1990-tallet har resultert i revurdering av en del arters status. Sammenligner man Utsiras liste på 37 arter vadere med Fair Isles 51, sier det noe om Utsiras potensiale, ettersom Fair Isle stort sett stiller likt med Utsira hva gjelder mangel på gode habitater for vadere.
Tidlig høst (primo august–medio september)
Potensialet for den allerede nevnte havfuglsatsingen fortsetter med uforminsket styrke til langt utpå seinhøsten. Det samme gjelder andefugl- og vadertrekket, selv om det blir stadig mindre aktuelt å prioritere båtturer ut til Spannholmane. Når de lokale hekkefuglene har gjort unna sommerens plikter, sørger den resulterende ungeproduksjonen for til dels betydelige bestandsøkninger for en del arter. Arter som tornirisk og brunsisik samt de hekkende sjøfuglene, får mangedoblet sine totaler i loggen utover seinsommeren og den tidlige høsten.
De landbaserte trekkfuglene kan så smått begynne å vise tegn til bevegelser i slutten av juli, men det er først i august det begynner å ta form. Selv om mange vanlige arter har sitt hovedtrekk i denne måneden, for eksempel løvsanger og svarthvitfluesnapper, er det ofte slik at disse artenes trekk bare i liten grad berører Utsira. August fremstår derfor som en rolig måned for trekkfugl på Utsira. Ikke desto mindre kan siste halvdel av måneden og de første dagene i september være svært givende. Mange av de samme artene som dominerer i den siste delen av vårtrekket, er fremtredende i denne perioden, så som tårnseiler, svaler, buskskvett, hagesanger, bøksanger, svarthvitfluesnapper og tornskate. Dette er dessuten høysesong for populære arter som hauksanger (regelmessig), østsanger (regelmessig de siste årene) og hortulan (variabel). Øyas eneste høstfunn av nattergal er fra slutten av august. Andre celebriteter i denne perioden inkluderer sitronerle (fire funn), svært tidlig høstfunn av sibirsk svartstrupe, tartarsanger (tidligere kjent som dvergspottesanger), rødstrupesanger, lappsanger (to funn), pirol (to funn), rosenvarsler, rødhodevarsler og flere rosenstær og båndkorsnebb. Mer ordinære, men like fullt interessante, arter som gjør seg gjeldende i disse dagene er vendehals, trepiplerke, løvsanger og gråfluesnapper, hvis trekk kulminerer rundt eller noe før midten av september. Fra samme periode finnes også isolerte funn av lokale sjeldenheter som haukugle og nøttekråke. De tre første ukene i september er den beste tiden for den som ønsker å finne sibirspurv. Potensialet for nasjonale sjeldenheter i overgangen august/september, en periode tradisjonelt sett plaget av underbemanning, er stort, noe følgende gjesteliste skulle bevitne: storlire (tre funn), balearlire (to funn), steppehauk, enghauk, aftenfalk, sabinemåker, hvitvingesvartterne, dverglerker, sibirtrost, lappsanger, krattvarsler og brunhodespurv.
Bombetiden (ultimo september–medio oktober)
Tidsrommet som spenner fra siste uke av september til et par uker ut i oktober er de absolutt mest begivenhetsrike ukene på Utsira gjennom året. Mange av de regulære trekkfuglene har sin høysesong innen dette tidsrommet, et tidsrom som også er kjennetegnet ved årets beste observatørdekning. Mange av de vanlige artene som nettopp har hatt sin kulminasjon blir overlappet av nye kontingenter trekkere, gjerne arter med noe mer eksklusiv valør. Dette sørger for rike muligheter til å bekjentgjøre seg med et mangfold av spennende arter. Typisk for denne perioden er noe Utsira er spesielt kjent for, nemlig den regelmessige og systematiske forekomsten av tidligtrekkere godt ut i oktober, representert ved svaler, trepiplerke, rødstjert, Acrocephali, Phylloscopi, fluesnappere og tornskate. Videre står perioden for den legendariske forekomsten av arter som har blitt omtalt som Utsira-spesialiteter siden Chaworth-Musters’ dager: tartarpiplerke, gulbrynsanger, dvergfluesnapper og dvergspurv er fremdeles å finne på Utsira med uslåelig hyppighet, både i norsk og nordisk perspektiv. Hele denne perioden er også tiden hvor det topper seg for god-arter som islom, vannrikse, kvartbekkasin, polarjo, turteldue, svartrødstjert, svartstrupe og rosenfink.
Det daglige fuglebildet i overgangen september/oktober kan til tider være imponerende i seg selv, og har sin primære komposisjon bestående av heipiplerke, gjerdesmett, jernspurv, rødstrupe, rødstjert, steinskvett, munk, hagesanger, gransanger, fuglekonge, finker og sivspurv. Alle disse artene i kombinasjon på gode dager kan sørge for et mektig skue når tusenvis av individer dekker marken og luftrommet. 
Lista over nasjonale sjeldenheter er så god som man får den: storlire, balearlire (to funn fra denne perioden), skjestork (en flokk), sibirlo, rustsnipe, mange sabinemåker, alpeseiler, mange dverglerker, mange sibirpiplerker, tundrapiplerke (tre funn), flere sitronerler, sørnattergal, blåstjert, en rekke sibirske svartstruper, isabellasteinskvett, svartstrupesteinskvett, middelhavssteinskvett (to funn), ørkensteinskvett, gulltrost, ytterligere to sibirtrost, brunkinnskogtrost (tre funn), gråstrupetrost, bruntrost, taigatrost (to funn), starrsanger (fem funn), stripesanger (to funn), busksanger (to funn), tartarsanger, rødstrupesanger, ytterligere noen lappsangere, en rekke fuglekongesangere, blekbrynsanger, viersanger (fire funn), brunsanger (fire funn), furusanger, rødtoppfuglekonge (to funn), rødhalevarsler (to funn), krattvarsler, rødhodevarsler (tre funn), flere rosenstær, myrteparula, kastanjespurv og rosenbrysttykknebb. Lokale sjeldenheter i denne perioden, blant Utsira-entusiaster mottatt med like stor entusiasme og høy puls som flere av de ovenfor nevnte, har involvert praktærfugl, stellerand (to funn), myrrikse (to funn) og dvergspett (tre funn). Perleugle, spettmeis og nøtteskrike har dessuten forekommet invasjonsartet.
Seinhøst (medio oktober–primo desember)
Utover seinhøsten minker det raskt med celebre arter, men også den generelle tilgangen på fugl er på hell. Et unntak er store forekomster av troster, som er et av særtrekkene på denne tiden. Et annet unntak er etternølere av alle typer trekkfugler, eksemplifisert ved nasjonalt seine funn av rørsanger, dvergfluesnapper og 
rosenfink. Perioden er videre fin for gjerdesmett, svartrødstjert, gransanger og fuglekonge. På klare, fine dager med svake nordøstlige vinder ligger alt til rette for uttrekk fra fastlandet av spetter og meiser; under slike forhold vil også havørn kjenne sin besøkelsestid. Dessuten øker mengdene av ender, måker og alkefugler på denne tiden. Spennende arter som dvergsvane og hærfugl har det vist seg å være større sjanse for å finne på denne tiden enn ellers i året. Sjeldenhetslista inneholder ettertraktede saker som grønlandsk form av jaktfalk, dverglerker, markpiplerke, sibirpiplerke (fire funn fra denne perioden), blåstjert, sibirsk svartstrupe (to funn), isabellasteinskvett (to funn), ørkensteinskvett, gråkinn-/irokeserskogtrost, brunkinnskogtrost, taigatrost (to funn), tartarsanger, flere fuglekongesangere, blekbrynsanger, brunsanger (to funn), eikesanger, rødtoppfuglekonge (to funn) og hvithodespurv. De lokale begivenhetene har inkludert orrfugl, kongeørn (to funn), nattravn, grønnspett (to funn), fossekall, nøtteskrike og konglebit. Perioden avsluttes ved at forholdene stabiliseres på et rolig nivå. Oppkvikkere, som regel med et lokalt tilsnitt, har vist seg å kunne komme i form av dvergdykker i Nordvikvågen, seine gransangere, nyankomne svartkråker, eller polarsisiker i flokkene med gråsisik.
Vinter (primo desember–ultimo februar)
Vinteren er den roligste tiden på Utsira. Fra midten av desember til midten av februar er det få arter og marginalt flere individer til stede. Av landfugler er det særlig gjerdesmett, svarttrost, blåmeis, kjøttmeis og bokfink som finner seg til rette på Utsira i vintermånedene. Fugler som også holder stand er noen av de vanlige endene, en og annen spurvehauk, kråkefugler, og enkelte år gjess samt hvitvingede måker. Et varierende antall trekkfugler overvintrer, noen regelmessig, andre kun enkelte år, som enkeltbekkasin, ringdue og stær. Andre arter som har kunnet vise til forsøk på overvintring er tårnfalk, kvartbekkasin, jernspurv, munk, gransanger og kjernebiter. Storm og høye bølger er vanligere forekommende på Utsira enn store snømengder, og i tilknytning til kraftige sørvest-stormer blir det nå og da gjort observasjoner som er relatert til de rådende værforhold. Dette har involvert bl.a. ender (gravand og snadderand), vadere (opptil 90 myrsniper som har blåst rundt på jordene) og alkefugler (alkekonge og lunde som har blitt funnet langt inne på øya). Sjeldenheter på denne tiden er særdeles uvanlig, ingen nasjonale sådane finnes i arkivene, og de få som har vist seg er alle av lokal art: bergand, sothøne, skjære og polarsisik.
Denne teksten er hentet fra Fugler og fuglafolk på Utsira, og gjengitt med tillatelse fra forfatterne.
Litt om Sira og om sirabuen
Utsira er en liten øy i den nordøstlige delen av Nordsjøen, geografisk beliggende 59° 18’ N, 4° 53’ Ø utenfor kysten av den nordlige delen av Rogaland fylke. Den er den ytterste av de større øyene i området, og ligger 15,8 km fra «fastlandet» (Karmøy) og 8,1 km fra nærmeste øygruppe (Urter). Nærmeste større byer er Haugesund i NØ og Stavanger i SØ. Utsira har en maksimal diameter på 3,4 km og er temmelig rund i formen, innskåret av flere større viker, kalt våger. Flateinnholdet er på 6,2 km². Den lille øygruppa Spannholmane 1,5 km SV for Utsira er inkludert i området som dekkes av denne boka. Høyeste punkt på Utsira er Araseto ved fyret, 68 m.o.h. Utsira fyr ble tent i 1844, og det har blitt utført værobservasjoner på fyret siden 1867. Temperaturnormalen er på 2,3 °C i januar og 13,0 °C i juli. Årlig nedbørsnormal er på 1165 mm, hvor november er mest nedbørsrik med 142 mm.
Kystlinjen er dominert av steinblokker, svaberg og små klipper. Terrenget på øya er kupert, spesielt i de store utmarkene på øst- og vestsiden av øya som hovedsakelig består av fjell med lyng, gress og myrsøkk. Et relativt flatt dalføre, Siradalen, strekker seg i nord–sør retning og deler øya omtrent på midten. Her er det frodige jorder og beitemarker, lune hager og et bekkefar med takrør. Bebyggelsen er i hovedsak lagt i tilknytning til havnene i Nordvik og Sørevågen, hvor det er anløp for rutebåten, og til de oppdyrkede områdene i Siradalen og på Austrheim. Omtrent et dusin sitkagranskoger av ulik omfang er plantet for å skape le forskjellige steder på øya. Totalt jordregisterareal i kommunen er 6059 dekar, og av dette er 9 % fulldyrket eng, 18 % beite, 3,5 % barskogplantninger og resten i hovedsak utmark og svaberg. Utsira er representert på Miljøverndepartementets liste over verneverdige kulturlandskap i Norge. Fornminnefeltene vitner om de historiske røttene. Oppmerkede turstier både i Austra- og Vestramarkje leder deg på en rundtur til noen av disse kulturminnene.
På Utsira (Sira i daglig tale) er det i dag 215 innbyggere, eller sirabuer, som de gjerne kalles. Kommunen er den minste i Norge etter antall innbyggere, og den nest minste etter geografisk størrelse. Utsira kommune ble opprettet i 1924 og hadde Norges første kvinnelige ordfører, Aasa Helgesen. Samfunnet er opprinnelig tuftet på fiske, losvirksomhet, jordbruk og husdyrhold. Disse næringsveiene er ikke hva de engang var, og kun et fåtall helårsbønder finnes på Utsira i dag. De fleste innbyggere er nå sysselsatt i offshore, annen maritim virksomhet og i kommunal sektor. Utsira kommunes administrasjon ligger midt på øya, i bygget Siratun (ferdigstilt i 1985), som også rommer sykehjem og bibliotek med tilliggende idretts- og svømmehall. Utsira skole ligger like sør for Siratun. Restaurant og pub er å finne i det rehabiliterte naustet «Dalanaustet» i Nordvik. Her har også Utsira Fuglestasjon sine lokaler. I Sørevågen ligger øyas dagligvarebutikk med postfilial. Eneste kollektive atkomst til Utsira er med MF Utsira. Fergen tar opptil 18 biler og går ruten Utsira–Haugesund tre ganger om dagen. Haugesund nås direkte med fly, eller via hurtigbåt fra Bergen eller Stavanger.
Utsiras ornitologiske kvaliteter ble oppdaget på 1930-tallet, men det var ikke kontinuitet i den ornitologiske aktiviteten på øya før fra 1972. Utsira Fuglestasjon ble etablert i 1992 (mer om øyas ornitologiske historie i eget kapittel). Det har ved utgangen av 2003 blitt registrert 313 spontant forekommende fuglearter på Utsira. Øya utgjør sammen med øyene Fair Isle sør for Shetland og Helgoland i Tyskebukta en tradisjonsrik ornitologisk trekant i Nordsjøen. Avstanden til Fair Isle er 363 km mot V og til Helgoland 546 km mot S. Spesielt Fair Isle har mange likheter med Utsira, og sammenligning av logger gjennom flere år har vist at den ornitologiske relasjonen mellom disse to øyene er større enn mellom Fair Isle og andre lokaliteter i Storbritannia. Fair Isle er 9 km² og har bare om lag 70 innbyggere, men en artsliste som teller 362 spontant forekommende arter. Helgoland er bare 1,7 km², men har hele 1650 innbyggere og en imponerende liste på 417 spontant forekommende arter. Fuglestasjonene på Fair Isle og Helgoland har hatt bemanning i trekktidene atskillig lenger enn hva som har vært tilfellet på Utsira. Det gir lønnlig håp om at fortsatt satsing på Utsira vil gi resultater også i form av nyvinninger for øyas artsliste i mange år fremover.
Denne teksten er hentet fra Fugler og fuglafolk på Utsira, og gjengitt med tillatelse fra forfatterne.